Ei myr er et svært særpreget økosystem som skiller seg fra de aller fleste andre typer natur ved å produsere sitt eget vekstsubstrat (torv). Samtidig som myroverflata har levende samfunn av planter og dyr, gjenspeiler myra fortiden gjennom lagrekken av torv, og er derfor et verdifullt arkiv for informasjon om tidligere tiders planteliv, klima- og bosettingshistorie. Torvproduksjon forutsetter grunnvannstilførsel (se Artikkel 13: B). Myrdannelse er avhengig av et grunnvannsspeil nær markoverflata, som gir stabil høy markfuktighet og resulterer i et miljø som er oksygenfattig nesten helt opp til markoverflata. Bare der grunnvannet står tilstrekkelig nær markoverflata domineres samfunnet av organismer som er tilpasset liv under vannmettete forhold (’myr- og kildearter’). Under grunnvannsspeilet gir oksygenmangel dårlige livsbetingelser for de fleste arter, inkludert nedbrytende organismer som sopp og bakterier. Svært langsom nedbrytning er hovedårsaken til at torv akkumuleres. Blant spesialister som har tilpasset seg livet på myra, står torvmosene (Sphagnum spp.) i en særklasse. Torvmoser dominerer størsteparten av myrarealet og døde torvmoser utgjør størstedelen av torva i våre myrer. Knapt noe land i Europa har større variasjon i myrenes utforming og planteliv enn Norge. Dette henger sammen med beliggenheten og klimaet, men også med variasjonen i geologi, topografi og andre lokale naturforhold. Variasjon i utnytting av myrene (kulturpåvirkning) har og vært med på å skape variasjon i norsk myrnatur. De fleste våtmarksmassiv består av åpen myrflate og/eller flommyr, myrkant og myrskogsmark, gjerne som en mosaikk av flere grunntyper (Bilde 4–8, 12). Begrepet våtmarksmassiv inkluderer imidlertid også områder dominert av svak kilde og kildeskogsmark, sterk kaldkilde, varm kilde, arktisk permafrost-våtmark og arktisk-alpin grunn våtmark. Bilde 1–12 illustrerer variasjonen innenfor våtmarksmassiv. Drøfting av, og kommentarer til, sentrale begreper Som landområde består ei myr av enheter som er nøstet på ulike skalaer. Det er vanlig å operere med fem slike skalanivåer fra fin til grov skala (Sjörs 1948, Moen 1973, 1985, R. Økland 1989): a) myrstrukturdel: fineste ensartete strukturelement på myr; en myrstrukturdel omfatter ett av vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A3 tuenivå, trinn A4 fastmatte og trinn A5 mykmatte; b) myrstruktur: myrstrukturdeler som er satt sammen til et karakteristisk mønster (for eksempel tørrere tuestrenger og bløtere høljer på ei eksentrisk høymyr-flate; tørrere strenger og bløtere flarker i ei bakkemyr der strengene består av myrstrukturdelene fastmatte og tue mens flarkene består av mykmatter og spredte små vannforekomster, flarkgjøler); c) myrelement (myrsegment): største ensartete del av et myrområde, eller største område der myrstrukturene alternerer på en enhetlig måte (eksempler: lagg, kantskog og myrflate innenfor ei eksentrisk høymyr); d) myrmassiv (myrelementsamling, synsegment, myrenhet): naturlig hydromorfologisk enhet med deler som er gjensidig avhengig av hverandre for opprettholdelse av et grunnvannsspeil nær markoverflata og dermed for å fungere som våtmarkssystem; kjennetegnes ved en karakteristisk kombinasjon av myrelementer (eksempler: eksentrisk høymyr, bakkemyr); og e) myrkompleks (myrsystem): et sammenhengende myrlandskap, avgrenset mot fastmark (kan for eksempel bestå av to eksentriske høymyrer som er skilt av ei bakkemyr). Variasjon på skalanivået myrstrukturdel har stor betydning for artenes fordeling på fin romlig skala, slik den kommer til uttrykk som variasjon langs den lokale basisøkoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A). Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) er grunnlag for inndeling i grunntyper innenfor åpen myrflate og inngår i beskrivelsessystemet for flommyr, myrkant og myrskogsmark som ’annen lokal basisøkoklin’. Variasjon på myrstruktur- og myrelementnivåene blir ikke typifisert i NiN, men godt innarbeidete begreper for disse nivåene (se eksemplene ovenfor) blir brukt til å karakterisere våtmarksmassiv som landskapsdel. Mange myrstrukturer er svært karakteristiske, for eksempel slukhull og slukbekker (Bilde 7–8). Det samme gjelder myrelementer, for eksempel svakt hellende myrflate på [8] jordvannsdominert myr med regelmessig orientering av flarkgjøler (vannfylte forsenkninger) og strenger (Bilde 9). Som landskapsdeler er våtmarksmassiv økologiske systemer som deles i typer på grunnlag av forskjeller i hydromorfologi (og fordeling av myrstrukturer og myrelementer) som har betydning for artssammensetningen. Begrepet våtmarksmassiv tilsvarer derfor begrepene myrmassiv, myrelementsamling, myr-synsegment og myrenhet, men inkluderer også våtmarker som verken er myr eller torvmark. Torvdannende våtmarksmassiv som betraktes fra et reint geomorfologisk (hydromorfologisk) ståsted uten hensyn til variasjonen i artssammensetning, utgjør landformgruppa torvmarksform (TM). Fordi en god del hydromorfologisk variasjon ikke har konsekvenser for miljøforholdene (og derfor ikke kan spores i artssammensetningen), deles landskapsdel-hovedtypen våtmarksmassiv i færre grunntyper enn det er objektenheter innenfor objektgruppa torvmarksformer (TM).