Humlene finnes så og si overalt i Norge fra kyst til høyfjell, men de ulike artene har til en viss grad delt naturtypene mellom seg. De fleste arter har riktignok preferanse for åpne habitater der det er rikelig med blomster og muligheter for bolplass. Det er derfor få humler i tett skog, men mange arter dukker opp i små lysninger, på hogstflater og i kantsoner. Når selje- og viertrær blomstrer i skogen, er det dessuten et rikt humleliv i trekronene. I det åpne landskapet i lavlandet finnes et rikt humleliv i tilknytning til blomsterrike områder som kystheier, åkerkanter, veikanter, slåtteenger, ruderatområder og ikke minst i hagene våre. Det er enkelt å legge til rette for humler i sin egen hage ved for eksempel å sette av en del av plenen til slåtteeng og å plante humlevennlige planter. Man kan også sette ut humlekasser som bolplasser til humlene.

Humlene er avhengige av å finne blomster med pollen og nektar gjennom hele sesongen. Mange blomster er tilpasset å bli bestøvet av humler. Blomstene signaliserer med form, farge og duft at de er rike på pollen og nektar. De har gjerne blå, fiolette eller lyst rødlige farger. Humler er vanligvis ikke så strengt spesialiserte til enkelte blomsterarter siden humlesamfunnets levetid oftest er lengre enn en enkelt plantearts blomstringstid. Enkelte humlearter er mer spesialiserte enn andre. Det beste eksemplet på en spesialisert art er lushatthumla, som i hovedsak oppsøker blomster av tyrihjelm (lushatt). Den har en ekstremt lang tunge som når helt inn til forekomsten av nektar. Tyrihjelmen har lang blomstringstid og kan dermed forsyne lushatthumla med næring lenge nok til at den kan fullføre sin livssyklus. Utbredelsen av lushatthumla samsvarer svært godt med utbredelsen av tyrihjelm. De spesialiserte humleartene kjennetegnes ofte ved at de har en forholdsvis kort sesong på grunn av at de prefererte fødeplantene har en begrenset blomstringstid.

Gode humleplanter omfatter særlig planter i erteblomstfamilien som kløver og vikker. Men også flere arter i lyngfamilien, leppeblomstfamilien, korgplantefamilien og rosefamilien er gode humleplanter. Mange av de langtungete humleartene er avhengige av planter i erteblomstfamilien som har et særlig proteinrikt pollen, og som i tillegg har dype og smale kronrør godt tilpasset humler med lang tunge. Lundhumla går mye på blomster av blåklokke, men bruker gjerne storkenebb på forsommeren før blåklokkas blomstringstid.

Lengden av humlas tunge avgjør hvor dype og trange blomster den kan drikke nektar fra. Innsamling av nektar er mest effektiv når tungelengden passer til lengden på blomstens kronrør. Noen av artene med kort tunge, som tyvhumla og jordhumlene, kan stjele nektar uten å bestøve blomsten. De biter hull i bunnen av kronrøret og drikker nektaren gjennom hullet.