Ruklokkemose Encalypta affinis R.Hedw.

Ganske kraftig til klokkemose å være med opp til fem centimeter høge tuer. Bladene er sterkt papilløse og med tydelig tilbakebøyd bladkant. Hos underarten affinis har bladene en tydelig hårspiss, mens underarten macounii mangler hårspiss. Sporehusene er glatte og langsmale med en tilsvarende lang kalyptra med tydelige fliker ved basis. Peristomet er velutviklet og består av to tannkranser. Det ytre har ofte rød til rosa farge som ferskt, men fargen blekner etter hvert. De indre peristomet er blekere, ofte gulaktig. Sporene er 20–30 µm i diameter med oransjegul farge.

Ruklokkemose har storparten av sine forekomster i mellomboreal til lavalpin sone. Den kan vokse ganske åpent, men ser ut til å foretrekke litt mer skyggefulle steder, gjerne jorddekte klipper i halvåpen skog. Den er også funnet i bekkekløfter, på reinrosehei og i bratte berg langs kysten. Som de fleste andre klokkemoser er den noe basekrevende. Det kan se ut til at underarten macounii har en noe mer markert alpin utbredelse enn underarten affinis, men det finnes lite kunnskap om dette fra Skandinavia.

Begge underartene har en nordlig utbredelse i Norge. Ruklokkemose underart affinis er relativt uvanlig men finnes spredd i store deler av landet, mens underarten macounii er langt mer sjelden og har kun noen få funn i Nord-Norge. Den øvrige verdensutbredelsen omfatter Alpene, Pyreneene, Grønland, Kaukasus, deler av Asia og Nord-Amerika.