Lågurt-beiteeng

Publisert Sist endret

Karakteristikk [3.2]

Lågurt-beiteeng omfatter veldrenerte, friske–moderat tørkeutsatte, ofte meget artsrike beitemarker. Feltsjiktet kan være tett, men de mest tørkeutsatte utformingene har gjerne et relativt åpent feltsjikt. Bunnsjiktet kan være artsrikt. Urtedominansen er mindre sterk i lågurt-beiteengene enn i tilsvarende slåtteenger, og beiteengene har til forskjell fra slåtteengene ofte et spredt busksjikt. [3.2] lågurt-beiteeng har et karakteristisk innlag av kalkkrevende arter, men orkideer og arter som hjertegras (Briza media), fløyelsmarikåpe (Alchemilla glaucescens), storengkall (Rhinanthus angustifolius), småengkall (Rhinanthus minor) og flekkgrisøre (Hypochaeris maculata) er først og fremst knyttet til tilsvarende slåttemark ([3.1] lågurt-slåtteeng). Denne engtypen er som helhet mangelfullt utredet.

Utbredelse og forekomst [3.2]

Lågurt-beiteeng finnes i hele landet og i flere forskjellige utforminger. Typen er først og fremst knyttet til mark som kan ha tilsvart intermediære og kalkrike typer av fastmarksskogsmark, først og fremst grunntypene [3] svak lågurtskog og [4] lågurtskog. Typen forekommer også på skjellsand langs kysten.

Veldrenert kalkrik beiteeng finnes fra boreonemoral sone (BN) til lavalpin sone (LA) og fra sterkt oseanisk seksjon (O3) til svakt kontinental seksjon (C1).

Miljøforhold og utfyllende beskrivelse [3.2]

Det er glidende overganger mellom [3.2] lågurt-beiteeng og [4.2] kalk-beiteeng, det vil si mellom kulturmarkseng på trinn 5 kalkrik og trinn 6 kalkmark langs økoklinen kalkinnhold (KA). Det er også en kompleks sammenheng mellom markfukting [vannmetning: vannmetning av marka (VM–A), trinn A1 veldrenert og trinn A2 fuktmark] og kalkinnhold. Veldrenert, ’lett’ jord varmes raskt opp om våren og gir gunstige levevilkår for mange arter. Effekten på artssammensetningen har mye til felles med effekten av et kalkrikt jordsmonn. Denne effekten kan forsterkes ytterligere dersom kulturmarkene har lokalklimatisk gunstig beliggenhet.

Lågurt-beiteeng er, liksom [3.1] lågurt-slåtteeng, typisk for jordsmonn med høyt kalkinnhold, for eksempel omdannete sedimentære bergarter (Artikkel 19), men på kalkstein og leirskifer har beiteengene heller preg av kalkmark ([4.2] kalk-beiteeng).

Artsinnhold og regional variasjon [3.2]

Utformingene av [3.2] lågurt-beiteeng viser stor variasjonsbredde. Lågurt-beiteenger med innslag av dunhavre (Avenula pubescens) [jf. Fremstad (1997) type G7b ’frisk/tørr middels baserik eng, dunhavre-dunkjempe-utforming’] forekommer i lavlandet og dalførene samt på skjellsand langs kysten nord til Nordland. Dunhavre (Avenula pubescens) tåler imidlertid ikke beite så godt som enghavre (Avenula pratensis) og går tilbake ved hardt beitepress. I tillegg vokser det gjerne mer smårapp (Poa pratensis ssp. subcaerulea), følblom (Leontodon autumnalis), kjerteløyentrøst (Euphrasia stricta) og aurikkelsveve (Hieracium lactucella) i lågurt-beiteengene enn i lågurt-slåtteengene, mens det er mindre av blant annet orkideer, rødknapp (Knautia arvensis), fløyelsmarikåpe (Alchemilla glaucescens), flekkgrisøre (Hypochaeris maculata), knollerteknapp (Lathyrus linifolius) og prestekrage (Leucanthemum vulgare). Hvis beitetrykket ikke er for sterkt kan lågurt-beiteengene være artsrike og fargerike med mye gulmaure (Galium verum). Innslag av gamle einerbusker i [3.2] lågurt-beiteeng indikerer lang kontinuitet som beitemark.

De kontinentale tørrbakkene på indre Østlandet (særlig i Gudbrandsdalen) og i indre fjordstrøk på Vestlandet (Hardanger, Sogn) utgjør en spesiell utforming av [3.2] lågurt-beiteeng (jf. Kleiven 1959, Fremstad & Moen 2001). Kjerneområdet for slike tørrbakker er Vågå i Oppland. I sin typiske utforming har de et saltbitterjord-liknende jordsmonn, forårsaket av lav nedbør og høy fordamping. De karakteriseres av lavvokste, tørketålende og til dels også kalkkrevende arter som sauesvingel (Festuca ovina), bakkemynte (Acinos arvensis), smånøkkel (Androsace septentrionalis), rundbelg (Anthyllis vulneraria), sandarve (Arenaria serpyllifolia), bakkestarr (Carex ericetorum), gulmaure (Galium verum), aurikkelsveve (Hieracium lactucella), bitterbergknapp (Sedum acre) og sandfiol (Viola rupestris). I bunnsjiktet, som kan være meget artsrikt, forekommer en rekke lavarter med sørøstlig utbredelse.

I seterområdene i fjelldalene i Sør-Norge (særlig øst for vannskillet) finnes artsrik, frisk–moderat tørkeutsatt lågurt-beiteeng med et tett og lavvokst feltsjikt og ofte også et artsrikt bunnsjikt. I denne utformingen finnes vanlige gras og urter som sauesvingel (Festuca ovina), engkvein (Agrostis capillaris), gulaks (Anthoxanthum odoratum), finnskjegg (Nardus stricta), hvitkløver (Trifolium repens) og kattefot (Antennaria dioica) sammen med kalkkrevende arter som flekkmure (Potentilla crantzii), svarttopp (Bartsia alpina), marinøkkel-arter (Botrychiumspp.), grønnkurle (Coeloglossum viride), bakkesøte (Gentianella campestris), snøsøte (Gentiana nivalis), setermjelt (Astragalus alpinus) og fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum) [jf. Fremstad & Moen (1992) ’flekkmure-sauesvingeleng’, Kielland-Lund (1992)]. Einer (Juniperus communis) er et vanlig innslag i denne utformingen, noen steder også vier (Salix spp.).

Stabiliserte sanddyner (sanddynemark [3] brun dyne) med lang kontinuitet i hevd som beitemark ender som en karakteristisk utforming av kulturmarkeng [3.2] lågurt-beiteeng. Blant annet på Lista (Vanse, Farsund, Vest-Agder) finnes typiske eksempler på slike tørrengutforminger [uttørkingsfare (UF) trinn 2 moderat tørkeutsatt] på sandgrunn [kornstørrelse (KO) trinn 3–5 dominert av finsand–middels grus; se beskrivelsessystemet for kulturmarkseng; andre lokale basisøkokliner som kilde til variasjon] som er preget av langvarig beite. Der vokser blant annet rødsvingel (Festuca rubra), gulmaure (Galium verum), gjeldkarve (Pimpinella saxifraga), rundbelg (Anthyllis vulneraria), tiriltunge (Lotus corniculatus), sandstarr (Carex arenaria), kystfrøstjerne (Thalictrum minus), lodnerublom (Draba incana) og bakkestjerne (Erigeron acer) (jf. Kielland-Lund et al. 1993). Også andre steder langs kysten, særlig i områdene Nordfjord–Romsdal og Helgeland–Finnmark, finnes slike tørrengutforminger. Det finner sted en viss regional variasjon i artsinnholdet innenfor denne utformingen; arter med sørlig utbredelse som for eksempel gulmaure (Galium verum) og kystfrøstjerne (Thalictrum minus) faller ut fra sør mot nord, mens innslaget av arter med nordlig utbredelse, som for eksempel fjellbakkestjerne (Erigeron borealis) og fjelløyentrøst (Euphrasia wettsteinii), øker [se Fremstad (1997) type W2b ’dyneng og dynehei, tørreng-utforming’].

Andre opplysninger om grunn-undertypen [3.2]

Tilstandsvariasjon: Ved lavt beitetrykk eller opphør av beite, gror lågurt-beiteenga igjen. Gjengroingssuksesjonen kommer vanligvis raskere i gang enn i tilsvarende slåttemark. I lavlandet øker innslaget av einer (Juniperus communis) fort, i fjellet og i fjellnære områder kommer gjerne også vier-arter som sølvvier (Salix glauca) og grønnvier (Salix phylicifolia) inn. I lavlandet kan, avhengig av utforming, ulike busk- og trearter komme inn gjennom gjengroingssuksesjonen, for eksempel kjøttnype (Rosa dumalis), bustnype (Rosa mollis), gråor (Alnus incana) og (langs kysten i sør) slåpetorn (Prunus spinosa).

Hardt beitetrykk kan føre til tråkkskader, erosjon (særlig i [3.2] lågurt-beiteeng på tidligere sanddynemark), redusert artsantall og trivialisert flora. Gjødsling av [3.2] lågurt-beiteeng endrer artssammensetningen, medfører rask reduksjon av artsantallet og innebærer overgang mot åker og kunstmarkseng.

Naturverdier og biologisk mangfold: [3.2] lågurt-beiteeng er i dag en relativt sjelden naturtype som er i sterk tilbakegang. Artsmangfoldet som er knyttet til dem er stort, med flere rødlistearter.

Vernebehov/vernemangel: I likhet med andre grunntyper av kulturmarkseng, er ikke [3.2] lågurt-beiteeng spesifikt vernet i Norge i dag. Grunn-undertypen inngår imidlertid noen steder i verneområder som er vernet på grunn av andre verneverdier. I slike områder får ofte ikke kulturmarksenga den skjøtselen den trenger for å opprettholdes. Forvaltningsplaner for kulturmarka i slike verneområder er nå imidlertid under utarbeidelse. Flere lågurt-beiteenger er registrert som A- eller B-områder i forbindelse med kommunal naturtypekartlegging (se DNs Naturbase), og får noen steder skjøtselstilskudd gjennom virkemidlene i landbruket.

Tilsvarende typer i andre arbeider: Kielland-Lund (1992) ’dunhavreenger’ og ’flekkmureryer’ (delvis); Kielland-Lund et al. (1993) ’sanddynevegetasjon’ (delvis); Fremstad (1997) G6 ’tørr, meget baserik eng i lavlandet – enghavre-eng’ (delvis; de kalkfattigste utformingene), G7b ’frisk/tørr middels baserik eng, dunhavre-dunkjempe-utforming’ (delvis), G8 ’frisk/tørr, middels baserik eng i høyereliggende strøk og nordpå – flekkmure-sauesvingel-eng’ (typisk),  beitepåvirkete utforminger av S4 ’flekkmure-harerug-eng’ (delvis), W2 W2b ’dyneng og dynehei, tørreng-utforming’; Fremstad & Moen (2001) ’flekkmure-sauesvingeleng’ og ’kontinental tørreng’ (delvis).

Typeeksempel: Seterbeitemark, Valdres (Oppland).