Kalkgrotte

Kalkgrotte (KJ–1). Vann kan løse opp kalkstein (marmor) gjennom karbonatforvitring (prosessen er forklart i Artikkel 29: C1), en prosess som finner sted når vann renner over eller gjennom små sprekker og passasjer i fjellet. Over lang tid utvides hulrommene gradvis og resultatet kan bli ei kalkgrotte (Bilde 1). Gjennom flere generasjoner av kalkgrottedannelse kan store og komplekse systemer av ganger utvikles. Istidene har betydd mye for kalkgrottedannelse i Norge fordi brevann særlig ’aggressivt’ bidrar til å løse opp kalkstein. Brevannet har høy CO2-konsentrasjon og noen ganger også høyt trykk, som presser vannstrømmen gjennom trange passasjer. Gamle, trange kalkgrottesystemer kan også ha blitt blottlagt ved breerosjon og daldannelse. Kalkgrotter kan være aktive, det vil si med elv og fortsatt under utvikling, eller inaktive (utformet i eldre perioder med grottedannelse) og uten elv. Ei aktiv kalkgrotte (KJ–1) skylles hele tida ’rein’ av gjennomstrømmingsvann, mens inaktive kalkgrotter ofte har dryppstein (KJ–4) og sedimenter. Inaktive kalkgrotter kan inngå i systemer der noen deler fremdeles er aktive. Kalkgrotte (KJ–1) utgjør en egen natursystem-type, grotte [2] kalkgrotte.

Kalkgrotte (KJ–1). Norge er ikke rikt på rein kalkstein, men på Helgeland og i Salten (Nordland) finnes marmorforekomster som smale bånd i berggrunnen. Disse båndene er relativt rike på kalkgrotter. De fleste kalkgrotter i Norge er relativt små (i internasjonal sammenheng), men også i Norge finnes mange eksempler på grottesystemer med totallengde av grottepassasjer over 1 kilometer. Normalt er disse kalkgrottesystemene bare synlige fra landoverflata som noen få, små grotteinganger, blinde daler og doliner.

Noen grotter er utviklet som turistattraksjoner. Mest kjent er kanskje Grønligrotta (Rana, Nordland). Gamle grottesystemer med dryppstein (KJ–4) og andre avsetninger og levende økosystemer, er svært sårbare for ferdsel.