1. Natur i Norge
  2. Eldre versjon
  3. Variasjon
  4. Landformvariasjon

Erosjonsformer knyttet til breer

Publisert Sist endret

Landformgruppa erosjonsformer knyttet til breer omfatter i alt 12 breskapte landformenheter som spenner fra de største dal- og fjordsystemene (U-dal, fjord-dal, hengende dal, dal-ende, dalklype) til små landformer som skuringsstriper på breskurt berg og P-form, rundsva og bruddform. Botn og tind er store landformer som er formet av breer, og som er karakteristiske for grovkupert ås- og fjelltopplandskap. Marint basseng er formet av en bre som har erodert under havnivået. Breer har stor eroderende kraft og det er i hovedsak breene som har utformet det norske landskapet med sine fjorder, daler, fjell og tinder.

Kort om landformgruppa

Breer har stor eroderende kraft. Breerosjon er en av de desidert viktigste landformdannende prosesser i Norge; en hovedårsak til utformingen av dagens norske landskap med fjorder, daler, fjell og tinder. Landformgruppa erosjonsformer knyttet til breer (EB) omfatter 11 landformenheter som spenner fra de største dalene og fjordene som definerer arealenheter på landskapsnivået til mikro-landformer som skuringsstriper på nakent berg.

Naturtypenivåer der landformgruppa inngår i beskrivelsessystemet

Erosjonsformer knyttet til breer (ER) omfatter landformenheter som spenner over hele størrelsesspekteret fra landskapskarakteriserende landformer [U-dal (EB–1), fjorddal (EB–2), som kan utgjøre arealenheter av fjord- og dallandskap på landskapsnivået], til mikro-landformer som linjeformete spor etter isskuring [P-form (EB–10), bruddform (EB–11) og skuringsstripe (EB–12)]. Alle landformenhetene i denne gruppa, uansett romlig utstrekning, bidrar til å karakterisere landskapet og er derfor viktige elementer i beskrivelsessystemet for arealenheter på landskapsnivået. Grunntyper innenfor landskapshovedtypen fjord- og dallandskap defineres ved forekomst av U-dal (EB–1) og fjorddal (EB–2) med gitt utstrekning. Landformer i denne landformgruppa er også viktige for å karakterisere ås- og fjelltopplandskap; for eksempel kjennetegnes ås- og fjelltopplandskap [6] kupert høyfjellslandskap ved forekomst av landformenhetene botn (EB–6) og tind (EB–7). Ås- og fjelltopplandskap (diverse grunntyper) kan også inneholde mindre U-daler. Marint basseng (EB–8) er et viktig karakteriserende element for slettelandskap [3] kontinentalsokkelslette, som blant annet bestemmer forekomst av spesifikke natursystemer (for eksempel algegytjebunn).

Mikro-landformene i denne landformgruppa [rundsva (EB–9), P-form (EB–10), bruddform (EB–11) og skuringsstripe (EB–12)] inngår i beskrivelsessystemene for natursystem-hovedtypene strandberg og nakent berg.

Variabeltype

Variabeltype: ST+SA+SB (sammensatt variabel som består av 11 enkeltvariabler; 7 tetthets- og konsentrasjonsvariabler, 2 trinndelte andelsvariabler og 2 binære enkeltvariabler).

Variabelformel: 6TO+TL+2A7+2B [7 tetthetsvariabler der antall landformenheter av gitt type innenfor arealenheten telles opp (én av disse angis på logaritmisk skala); to andelsvariabler for arealandel med forekomst av små lineære eller punktformete landformenheter med avkryssingsterskel 0, det vil si at verdi = 1 indikerer forekomst av landformenheten uansett hvor lav arealendelen er; og to binære variabler, det vil si registrering av forekomst/fravær).

Definisjoner og landformenheter

Definisjoner av de 12 landformenhetene som inngår i landformgruppa erosjonsformer knyttet til breer (ER) er gitt i Tabell 1.