Fjæresonesystemer

Med fjæresonesystemer (= havstrand, marin-littoralt system, saltvannsstrand) menes saltvannssystemenes grensesone oppad; nedad avgrenset mot (egentlige) saltvannssystemer ved laveste normale fjæremål, oppad avgrenset ved høyeste normale flomål eller øvre grense for regelmessig påvirkning av bølgeslag eller sjøsprøyt der denne ligger over høyeste normale flomål. ’Normalt fjæremål’ og ’normalt flomål’ omfatter her også springfjære- og springflo- nivåene. Driftvoll avsatt under springflosituasjoner vil, der slik finnes, oftest markere fjæresonens øvre grense.

Berettigelsen av fjæresonen som egen hovedtypegruppe

Fjæresonen har større vertikal utstrekning enn innsjøstrender og flomsonen langs elver, og fjæresonen utgjør også en overgang fra sterkt saltholdig til mindre saltholdig miljø og fra liv i vann til liv på land (økologiske forhold i overgangssonen mellom vann og land er drøftet i Artikkel 3). Den store artsutskiftingen fra nederst til øverst i fjæresonen er hovedgrunnen til at fjæresonen skilles ut som én blant fem natursystem-hovedtypegrupper, mens innsjøstrender og flomsonen langs elver har mindre utskifting av arter og fordeles derfor mellom vannsystemer og landsystemer (begrepene vann- og landsystem blir drøftet i Artikkel 2).

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypegruppa:

Avgrensningskommentar 2 – fjæresonesystemer (S) og fastmarkssystemer (T)