Vårfluene er små til store insekter med relativt ensartet utseende. Kroppen er langstrakt og myk og kan være enten hårete eller naken og utstyrt med kraftige børster. Vårfluer har to par store, smale og hårete vinger som legges taklagt over bakkroppen i hvile. Vingene er vanligvis brunlige og kan ha forseggjorte, men duse fargetegninger. Det hårete hodet bærer to lange, mangeleddete antenner samt to lange maxillepalper som ofte stikker fram foran hodet. Utseendemessig ligner vårfluene mye på de mest primitive gruppene innenfor sommerfuglene, som er deres nærmeste slektninger.

• Hodet er rundt og hårete. Fasettøynene er velutviklete, og det kan finnes opp til tre panneøyne. Antennene er lange og mangeleddet, hos noen grupper lengre enn vingene. I hvile holdes de framover foran hodet. Munndelene er redusert og brukes kun til å ta opp flytende føde. Maxillepalpene er imidlertid lange, med fem ledd hos hunnen og fem eller færre hos hannen. Palpene er fremoverrettet ved basis, men spissen kurver ofte nedover eller bakover igjen. Hos enkelte artsgrupper er det ytterste leddet mykt of bevegelig (artikulert), og kan ha innsnevringer som får det til å se ut som leddet består av flere ledd. Hos noen arter er hannens palper sterkt modifisert og spiller en rolle i kurtisen.

• Brystet er mykt, og det fremste brystsegmentet er mindre enn de to påfølgende.

• Vingene er store og membranøse og er tett besatt med små hår. Framvingen er smal, mens bakvingen normalt er noe bredere og kan foldes sammen langs foldesoner som løper ut fra vingefestet. Ribbenettet er relativt enkelt og har få tverribber. Hannens vinger kan ha områder med duftskjell. Vingekanten er som regel tett besatt med kortere eller lengre kanthår. Alle norske arter har vinger, men lenger sør i Europa finnes arten Enoicyla pusilla, hvor hunnen er vingeløs.

• Beina er lange, og skinneleggene er utstyrt med lange sporer. Antallet og plasseringen av sporene er viktig ved artsbestemmelse.

• Bakkroppen er myk og langstrakt og mangler særskilte endevedheng.

Eggene er runde eller ovale og er innkapslet i et gelatinaktig materiale, som sveller i kontakt med vann. De kan bli lagt i klumper av ulik fasong eller i et enkelt lag på en egnet overflate.

Larvene er avlange og har myk kropp. De fleste artene lever i mobile, rørformede hus som de lager av sand, plantedeler, sneglehus og andre tilgjengelige byggematerialer. Husenes utforming varierer enormt mellom artene, men er ganske konstant innen hver art. Vårfluer kan ofte bestemmes til art bare basert på larvehusets oppbygning. Noen arter lager stasjonære gjemmesteder, og enkelte arter konstruerer ikke hus i det hele tatt. De ikkebyggende artene har vanligvis hardere skinn enn de husbyggende, som bruker huset som beskyttelse.

Vårfluelarver har hard hodekapsel utstyrt med opptil seks punktøyne på hver side. Antennene er korte og tappformede, og munndelene er bitende. Brystet, som nest etter hodet vanligvis er den mest eksponerte delen av larven, er utrustet med flere harde kitinplater. Ofte finnes det pansrede ryggskjold på ett eller flere av brystsegmentene. Det finnes tre par brystbein som hver har én terminal klo. Larvene mangler spirakelåpninger, og åndingen skjer gjennom hudoverflaten eller gjennom gjelletråder langs sidene av bakkroppen. Det siste bakkroppsleddet er utstyrt med et par vorteføtter som hver bærer en krum klo. Denne kloen er unik for vårfluene og brukes til å forankre larven til underlaget eller til innsiden av huset. Larvene produserer silke ved hjelp av silkekjertler nær munnen.

Puppene er av den frie typen og er meget bevegelige, med funksjonelle kjever og lange, frie bein og antenner. Føttene på midtbeina er utstyrt med en kam av lange hår og brukes som padleårer under klekkingen.