Økologi og livssyklus

Markgresshopper: Chorthippus.
Creative Commons Attribution | Hallvard Elven
Opphav
Hallvard Elven
Utgiver
Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
Lisens
CC BY 3.0 Creative Commons Attribution

Markgresshopper har vanligvis brokete grønne eller brune fargetegninger som gir imponerende god kamuflasje.

Filliste

Sabelgresshoppe.
Creative Commons Attribution | Hallvard Elven
Opphav
Hallvard Elven
Utgiver
Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
Lisens
CC BY 3.0 Creative Commons Attribution

Sabelgresshoppa tilhører løvgresshoppene. Arten har fått sitt navn fra hunnens sabelformede eggleggingsrør. Hunnen er nesten helt vingeløs, mens hannen har to korte vinger som kun brukes til lydproduksjon.

Filliste

Sumpgresshoppe.
Creative Commons Attribution | Hallvard Elven
Opphav
Hallvard Elven
Utgiver
Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
Lisens
CC BY 3.0 Creative Commons Attribution

Sumpgresshoppa er en vanlig art på Østlandet. Lyden består av små klikk og produseres ved at endetornene på den ene bakleggen slås mot framvingetuppen, en teknikk som arten er alene om blant europeiske gresshopper.

Filliste

Grønn løvgresshoppe.
Creative Commons Attribution | Hallvard Elven
Opphav
Hallvard Elven
Utgiver
Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
Lisens
CC BY 3.0 Creative Commons Attribution

Grønn løvgresshoppe er vår største gresshoppeart, og arten kan levere et smertefullt bitt hvis den blir håndtert. Sangen, som produseres ved at framvingene gnis mot hverandre, består av kraftige og langvarige triller.

Filliste

Rettvingene er hemimetabole (dvs med ufullstendig forvandling). Flertallet av artene er planteetere, men løvgresshoppene og sirissene omfatter også mange rovlevende og altetende arter. Selv om de fleste artene har vinger, er rettvingene jevnt over dårlige flygere. De baserer seg hovedsakelig på gange eller på hoppeevnen kombinert med glideflukt for å ta seg frem. Unntaket er de velkjente vandregresshoppene, som omfatter noen få arter i familien markgresshopper. Vandregresshoppene har en solitær fase, hvor de lever enkeltvis og gjør mindre skade, og en gregariøs fase, hvor de samler seg i tidvis kolossale svermer og beveger seg over store områder samtidig som de snauspiser landet for alt som er grønt. Vandregresshoppene er hovedsakelig hjemmehørende i tropiske og subtropiske regioner i både Asia, Afrika, Australia og Amerika, men kan under vandringene trekke langt inn i den tempererte sonen. De få, men svært destruktive vandregresshoppe-artene har gitt rettvingene et ufortjent frynsete rykte fra bibelsk tid og frem til i dag. Trass i at flertallet av rettvingene er planteetere, inneholder ordenen forbausende få skadearter av betydning for landbruket. En annen velkjent side ved rettvingene er sangen, som kan høres overalt fra tropiske regnskoger til våre hjemlige gressenger. Begge kjønn kan ofte produsere lyd, men det er først og fremst hannen som spiller for å tiltrekke seg hunner. Hos markgresshoppene består sangen ofte av korte, repetitive strofer, mens løvgresshoppene ofte spiller sammenhengende over lengre tid. Lyden tiltrekker ikke bare individer av det motsatte kjønn, men også predatorer og parasitter. De fleste rettvinger kompenserer for «lydreklamen» ved å ha svært effektive kamuflasjetegninger. Mange arter tar også en pause etter hver lydutsondring for å gjøre det vanskeligere for eventuelle fiender å spore dem. Når en hunn har vist sin interesse, går sangen ofte over i en mer lavmælt men mer variert form. Eggene legges i eller på bakken, i plantevev eller i sprekker i bark og lignende. Løvgresshoppene og sirissene bruker det lange eggleggingsrøret til å posisjonere eggene. Nymfene utvikler seg i samme miljø som de voksne og livnærer seg av samme mat. Utviklingstiden er vanligvis ett år, og rettvingene overvintrer ofte som egg og når voksen alder på sensommeren eller høsten. Markgresshopper lever primært av gress og urter, og opptrer i størst antall på gressrik mark som enger og jorder. De er vanligst i lavlandet, men noen arter går opp i fjellet. Løvgresshoppene lever vanligvis i trær og busker hvor de livnærer seg dels av blader, men også i stor grad av små insekter. De har velutviklede kjever, og de to største norske artene, vortebiter Decticus verrucivorus og grønn løvgresshoppe Tettigonia viridissima, kan gi et meget kraftig bitt hvis de blir håndtert. Sirissene er overveiende altetere som lever på bakken, under steiner og lignende. Flere arter opptrer innendørs, deriblant hussirissen Acheta domestica. Denne er den eneste sirissarten som forekommer på «friland» i Norge; den etablerer seg av og til på søppeldynger hvor forråtnelsesprosessen skaper varme forhold året rundt. En annen eksepsjonell rettvingeart i Norge er veksthusgresshoppen Tachycines asynamorus, som tilhører hulegresshoppene. Hulegresshoppene lever normalt i huler i varmere strøk, men veksthusgresshoppen, som opprinnelig kommer fra Kina, dukker av og til opp i veksthus hvor den finner varme forhold året rundt. En av Europas mest usedvanlige rettvinger er jordsirissen Gryllotalpa gryllotalpa, en stor, brun, flattrykt art med eksepsjonelt kraftige frambein modifisert for graving. Jordsirissen lever stort sett en skjult tilværelse under jorda, men kan på forsommeren avsløres av sangen sin. Arten finnes ikke naturlig i Norge, men har blitt innført med planter et par ganger.