Anatomi

Opphav
Hallvard Elven
Utgiver
Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
Lisens
CC BY 3.0 Creative Commons Attribution

De viktigste kjennetegnene for ordenen er de harde dekkvingene og de sammenbrettbare bakvingene.

Filliste

Opphav
Hallvard Elven
Utgiver
Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
Lisens
CC BY 3.0 Creative Commons Attribution

A) Hårbille (Scirtidae), B) vannkalv (Dytiscidae), C) kortvinge (Staphylinidae), D) bløtvinge (Cantharidae), E) trebukk (Cerambycidae), F) kardinalbille (Pyrochroidae).

Filliste

Bløtvinger.
Creative Commons Attribution | Hallvard Elven
Opphav
Hallvard Elven
Utgiver
Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
Lisens
CC BY 3.0 Creative Commons Attribution

En bløtvinge (Cantharidae) åpner dekkvingene og folder ut flygevingene for å ta av.

Filliste

Biller varierer i størrelse fra bare en halv millimeter hos de minste til over 170 mm hos den søramerikanske herkulesbillen. Den største norske billearten (garveren) når en lengde på 45 mm, og hannen hos eikehjort (tentativt rapportert fra Norge) kan bli opptil 85 mm lang. De fleste norske billearter befinner seg imidlertid i området 4 til 20 mm. Typisk for billene er at framvingene er omdannet til harde dekkvinger som i hvile beskytter bakkroppen og bakvingene. Innerkantene av dekkvingene har ofte spor som passer inn i hverandre slik at sømmen mellom dem blir helt tett. Bakvingene er vanligvis funksjonelle, og ligger sammenbrettet under dekkvingene når de ikke er i bruk. De fleste biller flyr med dekkvingene åpne, men hos noen skarabider stikkes flygevingene ut under dekkvingekanten. Mange biller har reduserte flygevinger og mangler flygeevne. Sammensveising av dekkvingene er vanlig innenfor disse gruppene. Innenfor noen billegrupper dekker dekkvingene bare en del av bakkroppen. Dette gjelder især for kortvingene (Staphylinidae), hvor dekkvingene normalt bare dekker de fremste bakkroppssegmentene. De fleste kortvinger har likevel beholdt flygeevnen, men flygevingene har fått en ekstra fold som gjør dem  dobbelt brettbare. Hos et par norske billearter er hunnen fullstendig vingeløs og ligner i kroppsbygning på larven. Én av disse er sankthansormen (Lampyris noctiluca), som er unik blant norske insekter ved at den kan avgi lys. De fleste biller har hardt skall, men hos bløtvingene (Cantharidae), ildfluene (Lampyridae) og noen andre billegrupper er kroppen mer læraktig. Overflaten kan være glatt, rynkete, furete eller utstyrt med groper. Biller er vanligvis mer eller mindre hårløse, men kan også være moderat til tett behårede og i sjeldne tilfeller kledd med skjell. Mange biller har kraftige fargetegninger, og metallglans er utbredt.

  • Hodet er velutviklet. Vanligvis med to fasettøyne. Hos virvlerne (Gyrinidae) er fasettøynene delt på langs slik at billen har fire fasettøyne. Panneøyne mangler vanligvis, men opptil tre panneøyne kan finnes. Antennene er vanligvis trådformede med opptil 11 ledd, men det finnes stor variasjon i utfomingen. Kølleformede, vifteformede, kamtannede og knebøyde antenner er vanlige varianter. Hos trebukkene (Cerambycidae) er antennene ofte svært lange og kraftige. Hos hannen av tømmermann (Acanthocinus aedilis) kan antennene være fire ganger så lange som kroppen. Alle biller har bitende munndeler (kjever).
  • Brystet er tett sammensveiset med bakkroppen. Det første brystsegmentet er imidlertid bevegelig i forhold til de to bakre, og danner et kraftig og vanligvis hvelvet ryggskjold (pronotum). De to bakre brystsegmentene skjules på ryggsiden så å si helt av dekkvingene. Kun et lite trekantet parti (scutellum) på det andre brystsegmentet er synlig mellom dekkvingene og ryggskjoldet.
  • Framvingene er omdannet til harde, hvelvede dekkvinger. I hvile ligger de bakover og løper sammen uten overlapp langs midten av ryggen. Dekkvingene mangler ribbenett, men har ofte langsgående furer eller punktrader.
  • Bakvingene er vanligvis halvannen til to ganger så lange som dekkvingene. Ribbenettet er meget redusert, og vingene har tverrgående og langsgående svakhetssoner som gjør at de kan foldes kompakt sammen når de ikke er i bruk. I hvile dekkes de normalt helt av dekkvingene.
  • Beina er velutviklede og har vanligvis fem fotledd, men reduksjoner i antall fottledd forekommer innenfor enkelte billegrupper.
  • Bakkroppen er pansret på undersiden og vanligvis myk på oversiden der den beskyttes av dekkvingene. Biller har innvendige kjønnsorganer, og bakkroppsspissen har vanligvis ingen særlige vedheng.

Eggene er vanligvis ovale.

Larvene er svært forskjelligartede, men har til felles en velutviklet hodekapsel som mangler panneøyne, men som har opptil seks sidepunktøyne på hver side. Følehornene er vanligvis korte med opptil fire ledd, men de vannlevende larvene til hårbillene (Scirtidae) har lange antenner med over 30 ledd. Munndelene er bitende, og mange billelarver (spesielt rovlevende) har kraftige, fremadrettede kjever. Brystbein finnes vanligvis, men kan også være helt fraværende eller redusert til vortefotlignende festeanordninger (hos enkelte trelevende arter). Bakkroppen mangler vorteføtter, men siste bakkroppsledd kan hos noen arter brukes som gripeorgan. Kroppsfasongen er svært variabel og omfatter både smale åmeaktige larver, korte krumme larver («grubs») og brede flattrykte larver. Kroppen er vanligvis myk, men kan også være mer eller mindre pansret. Overflaten kan være alt fra helt naken til tett behåret eller utstyrt med forskjellige utvekster. Bakkroppsspissen er svært variabel og kan ha leddete eller uleddete cerci, to kraftige horn (urogomphi), et sentralt pusterør eller andre slags utvekster.

Puppene er av den frie typen og har bevegelig bakkropp.