Chaenorhinum minus småtorskemunn

Småtorskemunn Chaenorhinum minus er en ettårig art fra Europa og Vest-Asia, kanskje hjemlig nord til Sør-Skandinavia, Den har stor frøproduksjon, og frøene henger fast ved folks føtter, dyr og transportmidler og spres utrolig effektivt, ofte over lange distanser (Oslo-Fauske med tog, f.eks.). Arten kan først ha kommet inn med ballast tidlig på 1800-tallet, men er spontan eller i hvert fall arkeofytt nord til Sør-Skandinavia og er trolig kommet inn med alle mulige slag transporter senere. Den forekommer særlig på skrotemark, ofte med titusener av individer i hver populasjon, og er ett av de vanligste ugras i byer og tettsteder i Sør-Norge. I tillegg går den inn på tørr, grunnlendt mark og i åker og nysådd eng.

Småtorskemunn har hatt en nesten lineær økning siden den først ble funnet i "Christiania" i 1826 og fram til 1990-tallet, og en mye sterkere økning de siste 20-25 årene på grunn av mer effektive registreringsmåter. Den første innførselen skjedde trolig både med ballastjord og med ulike transportmidler på land. Det er flere funn knyttet til ballastplasser i perioden 1860-1920. Deretter har spredningen stort sett skjedd med alle mulige former for transport (kjerre, bil, tog, trolig også fly). Arten etablerte tidlig et senter i Oslo med nær 30 funn før 1900 (mot 1-3 i andre fylker hvor den ble funnet). Denne Oslo-tendensen holdt seg fram til 1940-tallet, da den begynte å gjøre seg sterkere gjeldende også i andre fylker (Østfold, Hedmark, Telemark). I perioden 1960-1980 kom Buskerud til som et fylke der arten ble vanlig, mens arten nå var så vanlig i Oslo at den knapt ble notert lengre. I perioden 1981-2000 begynte arten å spre seg for alvor i Vestfold og til dels i Oppland (nord til Sel), og i perioden etter 2000 er den blitt for vanlig til at den noteres i nesten alle Østlandsfylkene. Den er fortsatt sjelden på Vestlandet, i Trøndelag og Nordland, men er fortsatt i spredning. Denne prosessen, med økning i utbredelsesområde og fortetning innen det, er forventet å fortsette ennå noen tiår.

Arten er blitt innført med transportmidler på land og med ballastjord. Videre spredt ved at frøene henger fast i føtter, dyr og transportmidler. Særlig har jernbanen vært viktig, og arten finnes trolig på nesten alle norske jernbanestasjoner nord til Bodø.

Invasjonspotensialet er stort, med lang median levetid og moderat ekspansjonshastighet. Det potensielle utbredelsesområdet er nå langt på vei realisert, men med rom for fortetning (økning i forekomstareal).

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten.

Småtorskemunn vurderes til potensielt høg økologisk risiko, men utelukkende på grunn av invasjonspotensialet. Til at arten er så vanlig, er det lite økologisk risiko knyttet til småtorskemunn. Den har vært i landet i snart 200 år, uten at noen negativ effekt er registrert. Arten er for småvokst til å ha noen signifikant fortrengningseffekt. Prosessen med økning i utbredelsesområde, og fortetning innen det, er forventet å fortsette ennå noen tiår.