Veronica hederifolia hederifolia skroteveronika

Skroteveronika (et svært uheldig norsk navn) Veronica hederifolia subsp. hederifolia er en ettårig plante med god frøformering. Den er vidt utbredt i Europa fra Middelhavsområdet nord til Danmark (hvor den er vanlig) og Sør-Sverige, og altså kanskje også som hjemlig i Norge. Den er oftest funnet på skrotemark på gamle ballastplasser, ved møller og i hager, men har, som nevnt nedafor, en uforklarlig delutbredelse på og nær havstrand i Midt-Norge.

Vi vurderer skroteveronika under tvil. For det første er det minst to indikasjoner på at arten har vært etablert (mer eller mindre) i Norge før 1800. Gunnerus (1776) omtaler den fra ST Trondheim som "sett i hage og åker på gården Berg, ellers ikke observert av meg andre steder i Nidaros stift", i oversettelse fra Jørgensen et al. (2016). Disse forfatterne nevner at det kan være tvil om bestemmelsen, og arten er ikke belagt i Gunnerus' herbarium (i Trondheim, TRH). Gunnerus' beskrivelse stemmer imidlertid bra med arten. Den er også funnet tidlig i Op Ringebu: "Ringeboe, in horto inter olera", rundt 1830, samlet og belagt i herbariet av S.C. Sommerfelt som var sogneprest i Ringebu fra 1827 til sin død i 1838. Planten kan imidlertid ha kommet med frø fra utlandet. For det andre kan det være tvil om arten er fremmed eller hjemlig. Den er funnet mange ganger på havstrender i Trøndelag og søndre Nordland, de første gangene i No Brønnøy i 1911 og i ST Åfjord i 1915, og har stått der siden. Fremstad (2010) argumenterer for at arten er fremmed, men vi deler ikke helt hennes oppfatning.

Skroteveronika kan være hjemlig, dvs. kommet uten menneskers hjelp, men i et svært uventet område (kysten i Trøndelag og søndre Nordland). Dersom den er en fremmed plante, ble den trolig først innført som forurensning i såfrø, kanskje i ST Trondheim på 1760-tallet eller tidligere (Gunnerus 1776), sikkert i Op Ringebu rundt 1830. Senere innførsler skyldes ballastjord på slutten av 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet, med langvarige populasjoner kanskje helt fram til i dag (f.eks. i VA Mandal og Kristiansand). Senere synes arten å ha kommet med trafikk og varer, kanskje oftest med hageplanter og gartnerimateriale. Flere forekomster siden 1800-tallet kan ha vært kortlevde (f.eks. noen ballastforekomster), men arten har hatt stabile populasjoner i alle fall på Trøndelagskysten minst siden 1915. Det mest påfallende i utbredelsen er nettopp disse midtnorske forekomstene, på havstrand og strandnære voksesteder, langt fra alle kjente importplasser for både ballast og eksotiske ugras: No Brønnøy: Tautra 1911, ST Åfjord: Løvøya 1915, NT Nærøy: Otersøy 1958, ST Ørland: Beian 1962, 2006 og 2010, Storfosna 1963 og Ørland flystasjon 1974, og NT Vikna: Lauvøya 2009. Vi regner med at arten er mye oversett.

Hvis arten ikke er hjemlig, er den kommet med ballastjord, som forurensning med korn (ett sted i ST Skaun), og med importerte hageplanter og andre gartnerivarer. Arten har egenspredning i hvert fall i Midt-Norge.

Invasjonspotensialet er moderat, med usikkerhet ned til begrenset. Dette er en kombinasjon av moderat median levetid og en begrenset (med usikkerhet til låg) ekspansjonshastighet. Arten er etablert med 13 kjente forekomster (mørketall 5 gir muligens 65 forekomster), og trolig enten i ekspansjon eller med forventet ekspansjon med endret klima.

Det er Ingen kjente negative økologiske effekter knyttet til arten.

Skroteveronika er, uansett om den er hjemlig, en fremmed plante kommet før 1800, eller en fremmed plante som definert i dette prosjektet, en konkurransesvak plante som bare medfører låg økologisk risiko i norsk natur, og bare som følge av invasjonspotensialet.