Arctium tomentosum ullborre

Ullborre Arctium tomentosum er en toårig urt med stor frøproduksjon og meget effektiv spredning med pattedyr (fruktkorgene har kroker, og fruktene ristes ut av korgene mens dyra går). Arten hører heime i Europa og Vest-Asia og er trolig kommet inn til Norge som tidlig jordbruksfølgeplante (arkeofytt) før 1800 eller med grasfrø og ulike transporter rundt midten av 1800-tallet, trolig fra Sør-Skandinavia og/eller Mellom-Europa. Den er solid etablert på en rekke typer kulturmark og skrotemark.

Ullborre kan ha vært etablert i landet før 1800, men den første dokumentasjonen er fra rett før 1850, med det tidligste daterte funnet i Te Kviteseid i 1843 og de neste, mer permanente forekomstene i Oslo fra 1865 og Te Porsgrunn: Frednes (ballastplass) fra 1873. Noen av de tidlige forekomstene skyldes deponering av ballastjord, men ikke alle. Allmenn transport og kanskje såfrø er andre kilder. Arten har hatt en jamn ekspansjon helt fram til nå, med etablering på Østlandet inn til Mjøsområdet og de nedre delene av de store dalførene og langs kysten til Rogaland, med et atskilt delområde ved Trondheimsfjorden og mer spredte forekomster i Nord-Norge. Utbredelsen har et noe østlig preg.

Arten er i nyere tid (etter 1800) kommet inn med ballastjord (få steder), grasfrø og ulike transporter. Den spres videre ved at de krokpiggete korgene henger fast i alt de kan henge seg i.

Invasjonspotensialet er stort, med lang median levetid og moderat ekspansjonshastighet.

Ullborre vurderes å ha middels økologisk effekt, med usikkerhet til liten effekt. Effekten ligger i hybridisering med introgresjon. Arten hybridiserer med alle de tre andre artene av slekta. Disse er stedegne eller tidlige fremmede (før 1800) arter i Norge: småborre A. minus, storborre A. lappa og skyggeborre A. nemorosum. Småborre er knyttet til skrotemark og kulturmark, og i noe mindre grad til skog, og hybridiseringen med ullborre er begrenset til skrotemark. Storborre er en ren skrotemark- og kulturmark-art, og hybridiseringen skjer på samme type mark. Skyggeborre er mer en skog-art, og her er det bare rapportert et par og svært usikkert identifiserte hybrider fra He Ringsaker. Hybridiseringen mellom borrene er dermed ikke noe vesentlig problem i norsk natur (og vi har derfor satt usikkerhet ned til liten effekt). Hybridene har en betydelig grad av fertilitet (ca. 20 % frøsetting og morfologisk godt pollen, se Duistermaat 1996), og hybridsvermer som knytter sammen artene kan ofte observeres i Norge, men er dårlig dokumentert. Ullborre blir også en stor plante som kan skygge og trenge ut andre arter, men det skjer bare på skrotemark og er av liten betydning for norsk natur ellers.

Ullborre vurderes til svært høg økologisk risiko, med usikkerhet til høg risiko. Arten er knyttet til skrotemark og har liten innvirkning på mindre påvirkete naturtyper, men den har introgressiv hybridisering med de tre andre norske artene av slekta, to av disse er hjemlige. Sjøl om den formelt sett dermed får svært høg (til høg) risiko, vurderer vi den som uten særlig risiko i norsk natur unntatt på sterkt forandret (menneskeskapt) mark.