Scleranthus annuus annuus ugrasknavel

Ugrasknavel Scleranthus annuus subsp. annuus er en ettårig urt med effektiv frøformering. Fruktene spres med dyr, folk og transportmidler. Den er utbredt i Mellom- og Sør-Europa, Vest-Asia og Middelhavsområdet. Den er knyttet til nokså tørr, åpen skrotemark (konkurransesvak).

Ugrasknavel ble først dokumentert med herbariebelegg fra de første tiårene på 1800-tallet, og den kan ha vært etablert i landet før 1800. De tidligste beleggene er fra innlandet på Østlandet (Romerike, Gudbrandsdalen), nok en indikasjon på tidlig innførsel. Arten har siden hatt stabil, men ikke sterkt økende forekomst på Østlandet nordover til Gudbrandsdalen (og trolig over til indre Sogn og indre Sunnmøre/Romsdal), og på Sørlandet.

Vurderingen av plantens status i Norge (som fremmed og innført i relativt ny tid) avviker sterkt fra vurderingen i våre naboland. I Danmark er den kjent med makrofossiler fra jernalderen, og Hartvig (2015) skriver: "Sandsynligvis indslæbt med korn senest i Bronzealderen". I Sverige og Finland regnes den også som gammel (arkeofytt) hent nord til Härjedalen, Ångermanland og nordre Karelen (Hultgård 2001). Kontrasten mellom Norge og våre naboland i utbredelseskartet hos Hultgård er markert. Det kan tenkes at vi burde revurdere denne planten som en arkeofytt (i hvert fall fra før middelalderen).

Ugrasknavel har kommet inn med grasfrø, korn, ballastjord og transportmidler. Den spres med transportmidler, folk og dyr, og ved forflytning av jordmasser.

Invasjonspotensialet er moderat, en kombinasjon av moderat median levetid og begrenset ekspansjonshastighet. Ekspansjonshastigheten er muligens også lågere enn analysen tilsier; planten har vært lenge i landet, og økningen i senere tid kan skyldes at flere er blitt oppmerksomme på den etter at den ble skilt ut i norske floraer.

Moderat (med usikkerhet til liten) økologisk effekt, og utelukkende fordi den opplagt er interfertil med den stedegne planten bakkeknavel Scleranthus annuus subsp. polycarpos. Mellomformer gjør grensa mellom de to artene flytende, og introgresjon er sterkt indikert. Hartvig (2015) oppgir at omtrent halvparten av det innsamlete materialet av arten S. annuus i Danmark hører til mellomformer.

Ugrasknavel vurderes til høg økologisk risiko, med usikkerhet til låg risiko, og bare på grunn av introgresjon med den stedegne bakkeknavelen. Dette er en stor endring fra vurderingen i 2012 hvor den ble vurdert til låg risiko og utelukkende på grunn av et begrenset invasjonspotensial. Endringen skyldes i hovedsak to forhold: vi har revidert materiale av arten i herbariene og vet dermed at vi har mer ugrasknavel enn vi antok i 2012, og hybridiseringsrisikoen ble ikke tatt med i vurderingen i 2012.