Potentilla intermedia russemure

Russemure Potentilla intermedia er en hybridart oppstått fra krysning mellom sølvmure P. argentea og norsk mure P. norvegica, trolig i Russland. Den er en kortlevt flerårig urt som frøformerer seg meget effektivt (aseksuelt) og er kommet inn som art; det er ingen tegn på at noen norsk forekomst skyldes hybridisering i Norge. Fruktene (smånøtter) spres passivt, men de synes å ha meget lett for å følge med tråkk og transporter.

Arten hadde strøforekomster i Oslo 1853 og Ro Stavanger: Hillevåg 1888, men fra 1890-tallet har den trolig hatt etablerte forekomster i landet, med første registrerte i Ak Asker: Vollen 1895. Innen noen tiår dukket den opp flere steder på Østlandet (Østfold og Oslo-området), Sørlandet (VA vennesla og Kristiansand) og Vestlandet (Hardanger og Sogn), og etter hvert med spredning over store deler av låglandet i Sør-Norge og med strøforekomster til noen få steder i Finnmark (kanskje noen polemochore fra annen verdenskrig). Det stabile utbredelsesområdet omfatter Østlandet fra søndre deler av Østerdalen og Gudbrandsdalen sør til Kristiansand.

Innførselen har trolig skjedd på flere vis, med grasfrø (trolig det eldste), med ballastjord, med korn til møller og havner, og med mindre spesifikke transporter. Innenlands spredning har nok særlig skjedd langs veier og jernbaner, og arten er et hyppig element i ugrasfloraen på jernbanestasjoner.

Arten har et stort invasjonspotensial, som kombinasjon av maksimum skår på median levetid og nest høyeste skår på ekspansjonshastighet. Arten har hatt en jamn ekspansjon siden den først ble oppdaget i 1853, særlig rask etter 1940. De første forekomstene i mange distrikter (særlig i Hedmark, Oppland, Telemark, og langs Bergensbanen) er jernbaneknutepunkter. Den er fortsatt i noe ekspansjon geografisk.

Det er ingen kjente negative økologiske effekter knyttet til denne arten. Den opptrer i all hovedsak i sterkt endrede naturtyper (skrotemark i ymse utgaver) og går i svært beskjeden grad inn i noe som ligner på naturlige habitater.

Russemure blir vurdert til å medføre en potensielt høy risiko i norsk natur. Dette skyldes kun artens høye invasjonspotensiale; på grunn av en jevn økning og en solid utbredelse, særlig på Østlandet, skårer denne maks på denne aksen. Arten har imidlertid ingen kjente negative økologiske effekter da den kun går inn i sterkt endrede naturtyper hvor den ikke kan gjøre stort annet enn å være til stede.