Sisymbrium altissimum kjempesennep

Kjempesennep Sisymbrium altissimum er en ett- til toårig urt som formerer seg med frø. Frøene spres passivt. Den kommer fra Sørøst-Europa og Vest-Asia og er varme- og tørketilpasset.

Kjempesennep kom først inn med ballastjord på 1870-tallet, dernest med importert korn og dukket opp ved møller, siloer, kaier og jernbane fra ca. 1900. Fra en sped begynnelse i 1870-årene var arten i sterk økning fra 1900 til 1940. Dernest har den utilsiktede innførselen av den trolig avtatt, men den har spredt seg ut fra "kjernelokalitetene" med samferdselsnettet, flytting av masser osv. På Vestlandet ble den i en periode også spredt med mølleavfall som ble brukt som hønsefôr, og i de siste tiårene som forurensning i grasfrø (særlig i indre Sogn). Arten har tyngdepunkt i Sørøst-Norge, men er funnet spredt i kyst- og fjordområder til Sognefjorden der den vokser godt i de indre, sommervarme fjordstrøkene. Krav til sommervarme er trolig årsaken til at kjempesennep ikke har levedyktige bestander lengre nord; det er spredte funn helt til Øst-Finnmark. Et par funn i Nordland har tydelig sammenheng med jernbanen. Det er også noen få funn fra indre deler av Østlandet, f.eks. i He Hamar, Ringsaker og Stange, Op Lillehammer, Bu Gol og Te Tinn, men de fleste av disse er gamle. Arten har ennå ikke klart å etablere seg der, men vi forventer etablering i Mjøsområdet. Fortsatt er hoveddelen av forekomstene på skrotemark i vid betydning, men alt fra rundt 1920 begynte arten å naturalisere seg på havstrand ved Oslofjorden (Øf Hvaler fra 1922; Bu Hurum: Mølen og Vf Horten: Bastøy fra 1920; Vf Nøtterøy: Bolærne fra 1925; Vf Tjøme: Vasser fra 1919; Vf Sandefjord: Hellesøya fra 2012; Vf Larvik: Svenner fra 1995). Arten vil trolig forsvinne fra skrotemark innen rimelig kort tid (med nedgang på 17% i forekomstrate pr. tiår de siste 50 år), men er blitt stabil på strandkanter i sørøst.

Arten er kommet inn med ballastjord, korn, grasfrø og diverse transportmidler, ikke minst tog. Videre spredning skjer ved forflytting av jordmasser, langs trafikkårer (veier, jernbaner) og med havstrømmer.

Invasjonspotensialet er moderat, en kombinasjon av moderat (til lang) median levetid og bare begrenset ekspansjonshastighet. Til at arten etablerte flere bestander på havstrand allerede rundt 1920, har den vært uventet langsom i spredning og etablering.

Ingen kjent eller forventet negativ økologisk effekt er knyttet til arten. Arten har vært en utpreget skrotemarksart som er funnet på avfallsplasser, som gate- og veikantugras, i åkrer og i kjøkkenhager o.l. Det finnes imidlertid flere og til dels tidlige angivelser fra strandsonen, spesielt tilknyttet tangstrender. Arten synes å ha langlevd frøbank; den dukker gjerne opp når gammel grunn blir gravd opp igjen. I løpet av de snart 100 årene den har hatt bestand på strendene ved Oslofjorden, er ingen negative effekter notert. Kjempesennep fortrenger i liten grad andre arter og i så fall skrotemarksarter i omtrent samme risikokategori. Arten kan komme til å etablere seg lenger nord enn i dag dersom klimaendringene går i retning lengre og varmere somrer.

Kjempesennep vurderes til låg økologisk risiko, og bare på grunn av invasjonspotensialet.