Lepidotheca suaveolens tunbalderbrå

Tunbalderbrå Lepidotheca suaveolens er en ettårig art fra Stillehavsområdene i Nord-Amerika og Nordøst-Asia. Den har frøreproduksjon og setter enorme mengder med frukter som kan henge fast i folk, dyr (trolig også fugl) og alle transportmidler. Den er nå vanlig på allslags ikke for fuktig kulturmark i hele landet og går også, i beskjedne mengder, inn i mindre påvirkete naturtyper.

Tunbalderbrå kom muligens først inn i Norge som dyrket i Botanisk hage på Tøyen, Oslo, men første funn er på Galgeberg i Oslo i 1865. Mange tidlige innførsler synes også være med ballastjord og generell transport, og noen senere kanskje ved møller. Arten ekspanderte meget raskt og hadde allerede før 1940 nådd alle fylker, alle utkanter av landet, og opp til 1220 m o.h. (Ho Ulvik: Finse). Arten fikk god hjelp av jernbanen; svært mange førstefunn i de enkelte distriktene er på jernbanestasjoner. Funnfrekvensen, som reflektert i samlingene, var nokså jamt økende fram til ca. 1970, deretter med utflating. I 1970 var arten allerede så vanlig i mange områder at den knapt ble samlet eller notert mer, og etter 1980 gjelder dette nesten alle deler av landet. Fortetningen kom noe ulikt i enkelte landsdeler, med Sørlandet som en av de siste. Den store registreringsfrekvensen i perioden 2000-2016 skyldes Artsobservasjoner. Dersom man registrerer hele floraen i et område, blir denne nå nødvendigvis med. Arten finnes med enorme individantall - en liten parkeringsplass eller brolegging kan ha titusener eller mer - og estimering av populasjonsstørrelse er helt vilkårlig (men individtallet hvert år i Norge er heller i milliardklassen enn i millionklassen). Arten har nådd sitt potensial - både i utstrekning og i tetthet - i store deler av landet, men har fortsatt noe rom for ytterligere ekspansjon i fjellbygdene og i nord, og svært mange forekomster er ennå ikke registrert.

Arten ble dyrket i Botanisk hage i Oslo på 1860-tallet og forvillet. Den er ellers innført med ballastjord, som forurensning med korn, og med allslags transportmidler (med jernbanen som en pioner i spredningen), og videre spredning skjer med transportmidler, folk og dyr.

Enormt invasjonspotensial, nå langt på vei realisert, med maksimum skår på både median levetid og ekspansjonshastighet (900-1300 m/år), sjøl om hastigheten nå trolig avtar når arten nærmer seg sitt potensial både i utbredelseområde og tetthet.

Ingen dokumentert negativ økologisk effekt er knyttet til arten. Arten går bare i beskjedne mengder inn i mindre påvirkete naturtyper. Den er i hovedsak begrenset til sterkt endret fastmark.

Tunbalderbrå vurderes til potensielt høg økologisk risiko, men utelukkende på grunn av invasjonspotensialet. Denne er et eksempel på arter som har vært i landet lenge (over 150 år), spredt seg enormt, men uten påvisbare negative økologiske effekter ut fra kriteriene vi bruker. De er derfor heller "dokumentert uten risiko" enn "potensielt høg risiko". Arten inntar nå omtrent hver tenkelig type av skrotemark i vid betydning ("sterkt endret fastmark" i NiN-systemet) og er et vanlig, men underordnet innslag i svært mange andre naturtyper under skoggrensa, med unntak for vatn, myr og skog. Det er vanskelig å argumentere for at den er noen økologisk risiko, til tross for mengdene.