Impatiens glandulifera kjempespringfrø

Kjempespringfrø Impatiens glandulifera er en ettårig, ca. 1,5 m høy urt som formerer seg seksuelt med frø. Den kommer fra vestlige deler av Himalaya hvor den vokser på høyder fra 1800 til 4000 moh. Arten er selv-kompatibel, men besøkes hyppig av pollinatorer (Vervoort et al. 2011). Kjempespringfrø vokser helst på relativt næringsrik, fuktig jord og kan finnes i bl.a. tangvoller, strandeng (øvre/indre deler), sumper og sumpkratt, elvebredder og bekkekanter og bekkedaler, flommarkskog inkludert strandskog, dessuten i halvskygge i fuktig skog (granskog, gråor-heggeskog) og på hugstflater. Den dukker også opp på gjengroende eng, langs grøfter og åkerkanter og andre kantsoner, og er flere steder sett i bratte, overrislete bergvegger (veiskjæringer). Den finnes også på skrotemark i vid betydning (veikanter, avfalls- og fyllplasser m.m.).

Arten har hatt en nærmest eksplosiv økning siden den først ble funnet i Våladalen i Te Notodden i 1940. Allerede innen 1950 var den i tillegg kjent fra Vestfold, Hordaland og Sør-Trøndelag, og innen 2000 var den kjent fra alle fylker den er kjent fra i dag, med første funn i Tr Tromsø i 2000, i Tr Skjervøy i 2005, i Tr Nordreisa i 2009, og i Tr Kvænangen i 2016.

Arten er regionalt vanlig på søndre Østlandet sørover fra midtre Oppland og søndre Hedmark, langs kysten til Rogaland, og noe mer spredt i kyst- og fjordstrøk nord til Tr Skjervøy og Kvænangen.

Arten ble tatt inn til England i 1839 som prydplante og inngikk i F.C. Scübelers forsøksplantinger i Norge i 1870-80-årene (Schübeler 1886-1889, 1891). De aller fleste av dagens forekomster stammer fra privathager eller fra frøforurensning av importert plantemateriale. Arten er også funnet ved flere møller og kan ha kommet inn med importert korn. Kjempespringfrø har vært brukt som trekkplante for bier og kan ha spedt seg videre fra slik bruk.

Frøene spres ved hjelp av vann og kan spres langt i bekker, elver og grøfter. Maurspredning er også kjent. Frø spres også gjennom transport av jordmasser eller hageavfall. Det er ikke kjent at arten har noen vedvarende frøbank i jorda; frøene overlever ikke lenger enn ca. ett år.

Nordhagen (1944) vurderte kjempespringfrø til å ha dårligere spredningsevne enn mongolspringfrø Impatiens parviflora, men i dag er det kjempespringfrø som er i kraftig spredning. ikke minst fordi det er kjempespringfrø som blir dyrket som prydplante, noe den småblomstrete (og heller lite pene) mongolspringfrø aldri blir.

Invasjonspotensialet er maksimum, både når det gjelder median levetid og ekspansjonshastighet (med bruk av visse parametre over 2000 m/år). Arten er ettårig, men kan danne store, tette bestander. Bestandsstørrelsene varierer ofte svært mye fra år til år. Den kan ett år danne frodige belter mellom f.eks. innmark og skog og langs bekker, men bestanden kan være redusert til en brøkdel eller være nesten forsvunnet i løpet av et par år. Noen bestander kan imidlertid være langlevde. Alt i alt er den fremdeles i sterk spredning; den blir vanligere i distrikter der den allerede finnes, og den dukker opp på nye steder, i storparten av lavlandsområdene.

Arten vurderes til å ha middels økologisk effekt. Effekten av kjempespringfrø på hjemlige arter er svært variabel. Der bestandene blir mangeårige, fører kjempspringfrø til fortrengning av hjemlige arter, reduksjon av artsmangfold og endret struktur i naturtypen (se oppsummering hos Helmisaari 2010). Arten er invasiv i enkelte naturtyper med stort innslag av truete og sårbare arter, spesielt på flommark. Arten har rikelig med nektar og har ofte tette bestander, og dette kan føre til at pollinatorer i noen tilfeller foretrekker denne fremfor lokale planter.

Kjempespringfrø vurderes til svært høg økologisk risiko på grunn av stort invasjonspotensial og middels økologisk effekt på trua og andre stedegne arter.