Hemerocallis lilioasphodelus gul daglilje

Gul daglilje Hemerocallis lilioasphodelus stammer ifølge enkelte kilder (f.eks. Webb 1980) fra Sørøst-Alpene i Italia og Slovenia, som eneste europeiske art av ei ellers østasiatisk slekt. Andre kilder oppgir den fra "Sør-Europa og Kina", dvs. som sterkt disjunkt. Arten er en langlevd flerårig urt som kan danne store, kompakte kolonier med 40-50 cm høge stengler. Den har potensielt frøreproduksjon, men vi har ennå til gode å se en frøplante i norsk natur. Den etablerer kloner og kanskje av og til reproduserende bestander i veikanter, skogkanter og i ulike typer skog av nokså næringsrik type, ofte flommarkskog. Den finnes også på skrotemark ellers, men slike forekomster blir gjerne mindre langvarige enn skogforekomstene.

Gul daglilje er en gammel hagestaude. Den ble først funnet forvillet i 1960 i Te Bø: "Bøbyen. På vegskråning. Avfallsdunge?", og dette er mønsteret for alle senere funn. Arten dukker bare opp på steder der hageavfall er kastet ut. Den har trolig liten eller ingen egenformering i Norge (Webb 1980 konkluderer med at den er sjølsteril og i hovedsak klonal, også i sitt naturlige utbredelsesområde). Likevel blir den kastet ut så ofte at den får en god del forekomster, og disse øker i omfang ved vegetativ vekst og forsvinner ikke før de blir ødelagt av inngrep. Arten er nå registrert i alle fylker (unntatt Hordaland og Nord-Trøndelag) nord til Nordland (Herøy, og her angitt med ca. 30 blomstrende "eksemplarer").

Arten er innført som hagestaude og praktisk talt alltid spredt ut i naturen ved dumping av hageavfall. Det er (foreløpig) liten eller ingen viderespredning, bortsett fra ved flytting av jordmasser.

Invasjonspotensialet er moderat, med usikkerhet til stort, som en kombinasjon av moderat lang median levetid og moderat (til høg) ekspansjonshastighet. Den høge ekspansjonshastigheten skyldes ene og alene økt hyppighet i ulovlig dumping av hageavfall.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten.

Gul daglilje vurderes til låg økologisk risiko, med usikkerhet til potensielt høg risiko, men utelukkende på grunn av invasjonspotensialet. Arten er stadig oftere å se utafor hager, men sprer seg lite og har ingen kjente skadevirkninger i norsk natur.