Festuca amethystina grannsvingel

Grannsvingel Festuca amethystina (tidligere F. ovina subsp. capillata, også kalt F. filiformis eller F. tenuifolia) er en nær slektning av sauesvingel F. ovina (subsp. ovina). Den er et flerårig, tuedannende gras uten klonal vekst, men med frøreproduksjon. Fruktene spres passivt eller med dyr. Arten er vanlig i store deler av Sørvest- og Vest-Europa nord til De britiske øyer og Nord-Tyskland (Holstein), men anses innført med grasfrø i Skandinavia.
Vi har revidert herbariematerialet av grannsvingel, noe som fører til en revurdering sammenlignet med forrige vurderingsrunde for fremmede arter (2012). Vi anser ikke lenger arten som godt etablert i Norge, og vi har forkastet en god del angivelser som kunne tyde på hjemlige eller lenge stabile forekomster. Det vi sitter igjen med, er en utpreget ustabil, innført art.

Grannsvingel er funnet spredte ganger og steder siden tidlig på 1800-tallet (da M.N. Blytt samlet den på Bekkelaget i Oslo, trolig på 1820-tallet da han skrev sine herbarie-etiketter på latin). De tidligste funnene i Oslo kan kanskje knyttes til innførsel med ballastjord, de senere med grasfrø. Arten var bare funnet fem ganger og steder inntil slutten av 1980-tallet, da den dukket opp med masseforekomster på nyanlagte, tilsådde veikanter og på grustipper ved kraftverkstunneller. Den inngikk tydeligvis i mye brukte frøblandinger og dukket bl.a. opp på seks steder i Sogn og Fjordane i løpet av to år. Siden er det blitt færre funn igjen, trolig på grunn av endret sammensetning i eller kjelde for det såfrøet veivesenet bruker, men fortsatt med noen funn i Østfold, Vestfold og Hordaland etter 2000. Arten er trolig svært mye oversett, og vi har brukt nokså høge mørketall.

Arten er innført med grasfrø og med fôr (høy), kanskje også med ballastjord. Den viser liten eller ingen videre spredning (foreløpig).

Invasjonspotensialet er begrenset, en kombinasjon av begrenset (til låg) median levetid og begrenset ekspansjonshastighet. Arten har få, om noen, etablerte forekomster. Beregningen av ekspansjonshastighet er diskutabel, i og med at vi knapt har etablerte forekomster.

Arten vurderes å ha en liten økologisk effekt, med usikkerhet til ingen kjent effekt. Det er dokumentert at grannsvingel kan hybridisere introgressivt med stedegen sauesvingel F. ovina, men dette skjer kun i svært begrenset omfang (Stace et al. 2015). Vi setter derfor usikkerhet nedover. Nedgraderingen fra høg risiko ved vurderingen i 2012 skyldes en kombinasjon av endrete kriterier for effekt av hybridisering og endret vurdering av hvor etablert arten er i Norge.

Grannsvingel vurderes til låg økologisk risiko på grunn av begrenset invasjonspotensial og en liten (til ingen kjent) økologisk effekt. Arten kan være etablert noen steder i Norge, og i hvert fall er det sannsynlig at den vil etablere forekomster i nær framtid.