Symphytum officinale valurt

Valurt Symphytum officinale er en ca. 1,2 m høy, flerårig urt (staude) som formerer seg med frø. Delfruktene spres med pattedyr, over midlere distanser. Arten kommer fra Sørøst-Europa og Vest-Asia. Som legeplante har den vært dyrket siden middelalderen.

Valurt har vært dyrket som legeplante siden middelalderen, og de eldste referansene til arten er fra før 1800 (Holmboe 1942). Den er belagt i Gunnerus-herbariet (TRH), uten lokalitet og dato, men fra 1760-årene, og belegget stammer trolig fra dyrket materiale (se Gunnerus 1766 nr. 382, oversatt hos Jørgensen et al. 2016: "Vokser rikelig på gården Dale i sognet Norddal på Sunnmøre, og dens blomster er purpurfargete ifølge Strøm; dessuten på Vedøy [Veøya] i Romsdal."). De eldste beleggene av forvillet valurt er fra 1857 fra Bu Drammen (Bragernes, Børresens løkke) og Te Kragerø. I en periode kom den inn med importvarer og dukket opp på ballastplasser, møller og havner. Den hadde et betydelig antall kjente forekomster allerede i 1900. Den er også blitt importert som produksjonsplante (husdyrfôr). Frem til 1960 ble det registrert mindre enn én ny lokalitet pr. år. Siden har antallet nye lokaliteter økt i hver 20-årsperiode. Arten er fremdeles i spredning, selv om bruken av den som fôrplante nok er avsluttet. Valurt er vanligst på søndre deler av Østlandet og nedover Sørlandskysten. Ellers er den registrert i alle fylker, men med få lokaliteter fra Rogaland og nordover og trolig bare stabil til No Herøy: Nord-Herøy, der den har vært kjent siden 1946.

En gjennomgang av Symphytum i Oslo-herbariet ga en stor andel ombestemmelser. Vi har derfor valgt å utelate funn av denne arten som ikke er gjennomgått. Vurderingen bygger dermed bare på herbariemateriale i Oslo, i Kristiansand (gjennomgått av Per Arvid Åsen) og på Artsobservasjoner med fotos som kan identifiseres til art.

Valurt har spredt seg fra dyrkning og fra bruk som produksjonsplante til husdyrfôr. Den har også kommet inn med ulike importvarer. Arten er fremdeles i spredning, dels som rest av og forvilling fra kultur (bruken av den i landbrukssammenheng er formodentlig opphørt) og utkastet fra gårdsbruk og hager.

Invasjonspotensialet er moderat, en kombinasjon av moderat median levetid (med usikkerhet til lang), men bare begrenset ekspansjonshastighet. Dette er et uttrykk for at arten langt på vei er ferdigspredt.

Den negative økologiske effekten vurderes å være stor, gjennom fortrengning av sårbare/truete arter. Valurt vokser hovedsakelig på sterkt kulturpåvirket eller kulturbetinget mark: tidligere på ballastjord, i dag gjerne i gamle enger, kantsoner i bebyggelse, åkerkanter, ved veier og jernbane, elveskråninger og bekkekanter, på avfallshauger og annen skrotemark. Et par ganger er den angitt fra strandsump og sumpkratt. Valurt kan danne store, tette bestander, men i og med at den stort sett vokser på skrotemark, gjør den forholdsvis liten skade på hjemlige arter og naturtyper, med to unntak. Den går inn på overlatt kulturmark (f.eks. gammel kultureng), der den trenger ut stedegne arter. Den går dessuten inn på grunnlende på kalk i Oslofeltet, spesielt i randsonene av kalkknauser, og der trenger den ut både vanlige og sjeldne/truete arter.
Arten er risikovurdert i Alaska hvor den har fått "invasiveness rank" på 48 av totalt 100. De økologiske effektene er knyttet til fortrengning av hjemlige arter gjennom konkurranse om blant annet plass, næring og pollinerende insekter.

Valurt vurderes å medføre svært høy risiko i norsk natur på grunn av kombinasjonen mellom et moderat invasjonspotensial og store økologiske effekter knyttet til fortrengning av både vanlige og sårbare arter, og da spesielt på kultureng og grunnlendt kalkmark. Dette er en endring fra forrige vurderingsrunde hvor den ble kategorisert i høy risiko; den økologiske effekten ble den gang ansett som litt mindre alvorlig.