Strandmurerbie er knyttet til sandstrender langs kysten og er kun kjent fra Jærstrendene, Lista og Jomfruland i Norge. Arten er aktiv i mai og hekker nede i sanda på åpne sandflater. Den besøker ulike planter, som sandvier og løvetann. Hannene har karakteristisk fargemønster, mens hunnene (bildet) er røde og svarte.

Kjennetegn

Strandmurerbia er en nokså karakteristisk art av murerbier. Hunnen (bildet) kan skilles på den rødbrune brystbehåringen og at brystets sider og ansiktet er svarthåret. Bakkroppen er gjennomgående svart bortsett fra noen lysere hår på første bakkroppsledd. Hannens behåring er nokså lys gulgrå på hode, bryst og første bakkroppsledd, mens bakkroppsstussen er rødlig i farge. Det er liten fare for å forveksle strandmurerbie med andre biearter gitt de karakteristiske morfologiske trekkene, begrensninger i flygetid og naturtypetilknytning.

Utbredelse

Utbredelsen til strandmurerbie i Norge er svært begrenset og den er kun påvist i tre separate områder, på Jomfruland i Telemark, på Lista i Vest-Agder og på Solastrand i Rogaland. Arten har ellers en begrenset utbredelse langs Nordsjøkysten i Vest-Europa og er kjent fra Tyskland, Danmark, Sverige, Nederland og Polen.

Biologi

Hunn av strandmurerbie Osmia maritima, Solastranden, Rogaland.

Strandmurerbia lever utelukkende langs kysten på sanddynemark. De voksne er aktive på våren og reiret anlegges i soleksponerte vegetasjonsfrie småflater på sanda, enten i marehalmbeltet eller i sonene innenfor dersom det finnes åpne sandflater. Hunnen graver en tunnel i sanda der den lager ynglekammer for larvene sine. Til å mure ynglekammeret er det i Norge observert at den benytter opptygde geitramsblader blandet med spytt. Strandmurerbia kan samle pollen fra flere ulike planter og viktige pollenkilder er erteblomster, løvetann og sandvier.

Bestandsstatus

Både tilgang på reirplasser og næringsplanter i sanddynene kan være begrensende faktorer for strandmurerbias forekomst. I Norge antar man at strandmurerbia er i tilbakegang, men dette er mangelfullt dokumentert. Tilbakegangen skyldes trolig i hovedsak menneskelig påvirkning ved at arealene med tilgjengelig habitat har blitt mindre i utstrekning. Gjengroing, tråkk og overbeite, langtransportert nitrogenforurensning og fremmede arter kan også ha redusert kvaliteten på leveområdene. I Norsk rødliste 2010 er strandmurerbie vurdert til sterkt truet (EN).