Ildsandbie er lett kjennelig på den ildrøde fargen på bakkroppen. Arten er helt avhengig av tørre sandjordflater til reirplasser og vertsplanten blåknapp som pollenkilde. Ildsandbie var tidligere utbredt på kulturmark og i skogkanter i lavlandet i store deler av Sør-Norge, men har gått tilbake både her og ellers i Europa som en følge av omleggingene i landbruket siden 1950-tallet.

Kjennetegn

Ildsandbie er en lett kjennelig art gjennom den ildrøde fargen på bakkroppen. Den er middels stor (9-10 mm lang) til å være sandbie, og hannen har hvitt munnskjold og utbredt orangerød farge på midtre deler av bakkroppen, men kan også være helt mørk. Blodbiene (Sphecodes spp.) har også rød bakkropp, men disse er mer mørkerøde i fargen og samler ikke pollen. Ildsandbia er dessuten tydelig brunhåret på bryststykket der blodbiene virker glinsende svarte. Hunnen er noe større og bredere enn hannen og har hele bakkroppen ildrød unntatt første bakkroppsledd (tergitt) som alltid er svart.

Utbredelse

Ildsandbie har sin hovedutbredelse i Sentral- og Sydeuropa. I Norge var trolig ildsandbie utbredt i store deler av jordbrukslandskapet og kystlandskapet i lavereliggende deler av Østlandet, på Sørlandet og på klimatisk gunstige steder i indre fjordstrøk på Vestlandet nord til Sogn. I dag kjenner vi til forekomster på noen lokaliteter i Halden i Østfold, og kystnære strøk fra Telemark til Vest-Agder. 

Biologi

Ildsandbia opptrer med en generasjon i året og de voksne biene er aktive synkront med blomstringen til vertsplanten blåknapp, men den kan også utnytte rødknapp. I Norge er flygetiden som regel fra midten av juli til midten av august. Bestander som lever på rødknapp er tidligere på vingene enn de som lever på blåknapp. De voksne biene flyr kun i solskinn. Søket etter pollenplanter gjøres i umiddelbar nærhet av reirplassen. Det er derfor avgjørende at det finnes reirplasser nær blomsterkilden. Reirene anlegges i kolonier på tørr sandjord. med spredt eller ingen vegetasjon.

Bestandsstatus

Ildsandbie var trolig en nokså vanlig art i kulturlandskapet og i skoglysninger frem til midten av 1900-tallet i hele Sør-Norge, men har i nyere tid gått tilbake både her og ellers i Europa. Tilbakegangen skyldes trolig at leveområdene har blitt for små og fragmenterte noe som har resultert i lokal utdøelse over store deler av det tidligere norske utbredelsesområdet. Etter omleggingene i landbruket på 1950-tallet har arealene med ugjødslet beitemark og slåttemark blitt dramatisk redusert. Dette skyldes på den ene siden intensivering av landbruket og utbygging. På den andre siden ser man at de gamle jordbruksarealene blir lagt brakk og gror igjen. Mange gamle slåtteenger er i gjengroingsfase og fremveksten av skog og kratt skygger ut vertsplantene som biene er avhengig av samtidig som reirplassene gror igjen. Gradvis vil da bestandsstørrelsen avta og artene forsvinner. Mangelen på egnede reirplasser er trolig vel så kritisk som mangel på pollenplanter for ildsandbie. Andre påvirkninger som kan ha betydning, særlig når bestandene er små, er forurensning, gjødsling og klimaendringer.