Marin grotte og overheng

En grotte er et naturlig hulrom i fjell. Marine grotter (inkludert brenningsgrotter, det vil si grotter i tidevannsbeltet) har spesielle leveforhold for organismer. Generelt har grotter et mer stabilt mijljø enn åpne flater med lavere grad av vannpåvirkning og reduserte lysforhold. I brenningsgrotter vil imidlertid effekten av bølger øke med avstand fra åpningen, spesielt hvis grotten smalner innover. Grotter med trang åpning og stort volum gir god beskyttelse for fisk, larver og andre marine dyr. Is har ikke samme skuringseffekt som på mer frittliggende områder utenfor. På Bjørnøya er det registrert brenningsgrotter, hvor den største grotten går nær 300 meter inn i fjellet på Kapp Malmgren. På Svalbard er det ikke registrert grotter, men det er registrert overheng, blant annet i Hinlopenstretet (Bjørn Gulliksen, pers. medd.) og i Kongsfjorden (Jørgensen og Gulliksen 2001) hvor området under overhenget fungerer som en ‘minigrotte’. På Bjørnøya er det alger og dyr helt til vannoverflaten i åpningen av grottene, med svamper og sjøpunger som de hyppigste epifaunistiske dyregruppene. Mengden av benthos-alger minsker med økende avstand fra åpningen av grotten (Gulliksen 1979 a, b). Overhengene i Kongsfjorden danner hule-lignende formasjoner hvor blant annet steinbit og torsk har funnet et refugium (Gulliksen og Svensen 2004).

Marine grotter og overheng er vurdert til intakt (LC) ut fra antagelsen om at naturtypen endres lite over tid, hva gjelder abiotiske forhold. Som all annen natur på Svalbard vil klimaendringer, som medfører redusert islegging og økt temperatur, kunne ha effekter for samfunnene. Det er sannsynlig at virkningene av klimaendringer vil være mindre enn på naturtyper på åpne flater på grunn av beskyttelsen som de topografiske forholdene innebærer.