Grunn marin sedimentbunn

Hovedtypen grunn marin sedimentbunn (M4) omfatter bunnsystemer fra grov grus og småstein (ikke-stabile, som betyr at de kan beveges av vannstrøm og bølger) til sand, silt og leire fra og med vannstranddelen av fjærebeltet (midt i tidevannssonen) ned til nedre grense for algevekst (eufotisk sone). Her er nedre grense av praktiske formål satt generelt til 40 meter, parallelt med grensen mellom grunn og dyp marin fastbunn. Det er uklart hvor godt inndelingen i grunntyper i M4 passer for Svalbard. Trolig er de fleste grunntypene under tidevannssonen med unntak for brakke typer realisert, mens grunntypene i tidevannssonen er begrenset til noen få. Samtidig er det sannsynlig at det finnes flere grunntyper styrt av miljøvariabelen (LKMen) SE ‘sedimentbasert forstyrrelse’ på Svalbard enn den ene (M4-44 disruptiv sedimentasjon) som er definert for M4. Inne i fjorder og nær isbreer er det svært høy sedimentering av mineralpartikler som medfører at samfunnet består av robuste arter med særlig evne til å håndtere en slik påvirkning. Organismesamfunnene endrer seg utover i fjordene ved avtagende grad av terrigene partikler som sedimenteres (Kedra m.fl. 2010, Weslawski m.fl. 2011). Dessuten er det inne i fjordene store sesongmessig variasjoner i sedimentering som fører til at innholdet av finpartikulært materiale i bunnsedimentet øker i issmeltingsperioden, noe som i realiteten kan medføre en vesentlig grad av ustabilitet for inndelingen i grunntyper. Forholdene er mer homogene ute ved kysten hvor det er mindre tilførsel av terrigent materiale, med mindre forandring gjennom året og dermed mer stabile bunnforhold. Brakke grunntyper under tidevannssonen finnes generelt ikke, men kan forekomme i laguner med brakkvann. For fjæresonen og helt grunt vann er det beskrevet tre karakteristiske organismesamfunn for Svalbard på sedimentbunn: Gammarus (Amfipoda) samfunn på beskyttet strandsone, Onisimus (Amfipoda) samfunn på mudderflater med brakkvann i estuarier og laguner, og oligochaet-samfunn på eksponerte sand- og grusbunner (Weslawski m.fl. 1993, Moe m.fl. 2000). Organismesamfunnene er best undersøkt i fjordene på vestkysten av Spitsbergen, mens områdene nord og øst i Svalbard-arkipelet er langt mindre undersøkt.

M4 Grunn marin sedimentbunn er klassifisert til intakt (LC) på hovedtypenivå. Det må imidlertid forventes at hele hovedtypen påvirkes av de pågående klimaendringene med økt temperatur og redusert isdekke. I fjordene fører minkende isdekke til redusert produksjon av isalger i årsis, men lengre sesong for pelagisk algeproduksjon. Mesteparten av produksjonen av isalger bunnfaller og gir næring for bunnfauna. Trolig er en konsekvens av mindre is et svakere næringstilbud til bunnfauna. Det skyldes at isflora-produksjonen starter tidligere enn primærproduksjon i de frie vannmasser, og er derved et viktig næringstilskudd for bunnens organismer etter vinterens sulteperiode. Samtidig øker sedimentering av breslam ved økt ferskvannsavrenning (Weslawski m.fl. 2011). Mudderflater i tidevannssonen kan bli mer utsatt for erosjon som følge av lengre isfrie perioder. Redusert isdekke i grunne områder vil også gjøre bunnfaunaen mer utsatt for predasjon av topp-predatorer som hvalross (Weslawski m.fl. 2011). Trolig innebærer mye av endringene som til nå er rapportert et skifte mellom ulike eksisterende grunntyper under M4. Det er svært usikkert hvor omfattende fremtidige endringer kan bli, men et konservativt estimat tilsier at grenseverdien for nær truet (NT: > 20 % alvorlighetsgrad for C-kriteriet) ikke vil bli overskredet innenfor neste 50-års periode.