Behandlet i 2018 av ekspertkomite for Fisker

Gjedde Esox lucius

Regionalt fremmed art. Vurdert for Fastlands-Norge med havområder.

Svært høy risiko SE

Arten har stort invasjonspotensiale, og middels økologisk effekt.

Utslagsgivende kriterier: 4A,3E

Med usikkerhet: SE (HI)

Geografisk variasjon i risiko.

  • SE Svært høy risiko
  • HI Høy risiko
  • PH Potensielt høy risiko
  • LO Lav risiko
  • NK Ingen kjent risiko
  • NR Ikke risikovurdert
Økologisk effekt 14 24 34 44
13 23 (33) [43]
12 22 32 42
11 21 31 41
Invasjonspotensial
Forklaring på risikomatrisen

Kriterier som har vært utslagsgivende for risikokategorien

Invasjonspotensiale: 4A , med usikkerhet ned.

Økologisk effekt: 3E

Kategori og kriterier

Oppsummering

Arten hører til artsgruppen Fisker og er limnisk.

Gjedde Esox lucius er en regionalt fremmed ferskvannsfisk innen gjeddefamilien i flere fylker. Med sin langstrakte kropp, flate og brede snute og de like lange rygg- og gattfinnene som sitter overfor hverandre langt bak på kroppen, kan gjedde ikke forveksles med andre fiskearter (Pethon 2005). Blant europeiske gjedder finnes det flere fargevarianter, og noen av disse er også arvelig betingede. Her i landet er eldre individ oftest mørke og brun- eller gråaktige. De har striper som går på skrå langs sidene. Gjedden kan oppnå betydelig størrelse, opptil 18 kg for hunner og 3,5 kg for hanner. Den er en grådig rovfisk som er bygd for lynraske utfall mot byttet. Gytingen foregår mellom mars og mai ved en vanntemperatur på 2-12 grader, gjerne på oversvømte og grasdekte områder. En gjedde på 10 kg kan gyte ca. 250 000 egg. Gjedda har klebrige egg som hefter seg til planter og vanndekte busker og trær. De klekker vanligvis etter 10-15 døgn, og yngelen lever av plommesekken mens den fremdeles sitter festet til substratet i ca. to uker. Eldre individ ernærer seg nær utelukkende av fisk, deriblant artsfeller, samt frosk, vannfugler, vannrotter, mus, slanger etc. Gjeddeunger på under 10 cm spiser mest insektslarver, krepsdyr og ulike grupper som snegler etc. Gjedda er en utpreget stasjonær fisk.

Gjeddas naturlige utbredelsesområde er begrenset til søre og sørøstlige deler av Østlandet, noen få vassdrag i Trøndelag og Troms, mens den er vanlig i flere større vassdrag i Finnmark. I Sør-Norge er gjedde en vanlig art i store deler av Østfold og sørligste del av Oslo/Akershus, til en linje mellom Maridalsvatnet og nordenden av Øyeren (Huitfeldt-Kaas 1918). Helt i sørøstlige deler av landet er gjedda vanlig i Enningdalsvassdraget opp til en høyde på ca. 140 m o.h. (Hesthagen mfl. 2017). I Store-Le og Haldenvassdraget lengre vest har den nådd opp til Sittensjøen på 167 m o.h. Gjedda har også trengt inn i innsjøer med avløp til Sverige lengre nord. Den har også spredt seg til nedre deler av Drammenselva og Lierelva (Buskerud) og til enkelte innsjøer i Vestfold (Huitfeldt-Kaas 1918). I Glommavassdraget har gjedde spredt seg naturlig opp til Storsjøen (253 m o.h.) i Rendalen og Osensjøen (439 m o.h.) i Trysil. I Trysilelva-vassdraget lengre øst er gjedda naturlig forekommende opp til Femunden (662 m o.h.). I Vorma-Gudbrandsdalslågen har den nådd Mjøsa (122 m o.h.) og Hurdalssjøen (175 m o.h.). Det er også gjedde i mange innsjøer i traktene mellom Vorma/Mjøsa i vest og Glomma i øst opp til Hamar. I Nord-Trøndelag har gjedda vandret inn østfra til et fåtall innsjøer i Muruelvavassdraget. I Troms er gjeddas naturlige utbredelse begrenset til relativt få lokaliteter i Bardu/Målselva-, Signaldal- og Reisavassdraget (Huitfeldt-Kaas 1918, Hesthagen & Østborg 2004). I Finnmark er derimot gjedde en relativt vanlig stedegen art i deler av Alta-, Tana- og Pasvikvassdraget.

Gjedde er satt ut i flere fylker hvor den tidligere ikke fantes (Huitfeldt-Kaas 1918). Pr. definisjon regnes en art som regionalt fremmed bare dersom introduksjonen skjedde etter år 1800. På Østlandet ble det satt ut gjedde i en rekke innsjøer alt på 1800-tallet. I Randsfjorden kom det inn gjedde i 1846, med videre spredning til Tyrifjorden seks år seinere. Også i løpet av 1900-tallet har det vært satt ut gjedde i en rekke vann på Østlandet (Hesthagen & Sandlund 2012, 2016a, b). I seinere år har det vært en til dels omfattende spredning av gjedde på Østlandet (Hesthagen & Sandlund 2016a, b). I Krøderen med Hallingdalselva, Hallingdalselva og Sperillen med Ådalselva kom det inn gjedde på midten av 1990-tallet. I 2015 ble det rapportert om gjedde i Mylla, Nitelva/Glommavassdraget. Herfra er det bare ca. 1 km til Ølja i Nordmarksvassdraget.

I Telemark er alle gjeddebestander vurdert som innførte (jf. Huitfeldt-Kaas 1918). Her har den bl.a. spredt seg til nedre deler av Telemarkskanalen. I Aust-Agder skjedde den første introduksjon av gjedde alt på 1700-tallet (Huitfeldt-Kaas 1918). På slutten av dette århundret ble det innført gjedde sjøveien fra England (Kleiven 2007). I Aust-Agder finnes det nå gjedde i minst 60 lokaliteter, hvorav de fleste ble etablert på 1900-tallet (Kleiven & Hesthagen 2012). I Vest-Agder og Rogaland har gjedde blitt innført i løpet av de siste ti-årene. I Hordaland er gjedde også regionalt fremmed med forekomst i minst 70 innsjøer, datert tilbake til ca. 1850 (Huitfeldt-Kaas 1918, Hesthagen & Sandlund 2012). Også Sogn og Fjordane og i Møre og Romsdal har noen innførte bestander av gjedde.

I Trondheimsområdet kan gjedde ha blitt innført alt på 1500-tallet, i alle fall hadde erkebiskop Olav Engelbrektsson gjedde på menyen (Nordeide & Hufthammer 1993). Byggingen av fløtningskanal fra nordenden av Femunden til Litllangtjønna, som drenerer til Feragen i Røros og ble ferdigstilt i 1764, førte til spredning av bl.a. gjedde til nordlige deler av Glommavassdraget (Hesthagen & Sandlund 2012). I Sør-Trøndelag har det imidlertid vært en rekke introduksjoner av gjedde fra siste del av 1900-tallet og fram til i dag. Dette gjelder bl.a. i Sagelvavassdraget i Malvik. I løpet av 2000-tallet etablerte gjedda seg også i Selbusjøen i Neavassdraget. I seinere år har det blitt satt ut gjedde i flere innsjøen på Fosen. I Nord-Trøndelag har det siden 1990-tallet vært flere hendelser med spredning av gjedde (Berger mfl. 1999, Hesthagen & Sandlund 2016a, b, Rikstad 2016).

Gjedde blir trolig i hovedsak spredt av personer som har som mål å etablere et fiske for å oppnå fangst av store individ. Enkelte setter også ut gjedde i den tro at det vil desimere tette bestander av andre fiskeslag som f.eks. ørret, og dermed få en bestand av større fisk.

Gjedde har et stort invasjonspotensial ved at mennesker gjennom lang tid har flyttet den til nye vannforekomster. Denne utviklingen har fortsatt fram til i dag (Hesthagen & Sandlund 2012, 2016a,b). Gjedda blir gjerne vurdert til å ha en relativt dårlig evne til å forsere elver med noe strøm. Men den har tatt seg et godt stykke opp i flere innløpselver på Østlandet (Begna, Hallingdalselva og Telemarkskanalen). Gjedde er ikke like godt tilpasset lave temperaturer som f.eks. ørret (Hein mfl. 2014). Den vil derfor ikke kunne etablere seg, eller ha mindre negativ effekt på andre fiskearter, i høyereliggende lokaliteter. Imidlertid foreligger det ikke terskelverdier for når dette skjer. Observasjoner i Mesnavassdraget i Oppland/Hedmark tyder på at gjedda har problemer med å etablerer seg i innsjøer lokalisert over ca. 850 m o.h. (Johnsen mfl. 2009). Innsjøene i dette vassdraget er imidlertid i varierende grad påvirket av vassdragsreguleringer, noe som også kan ha virket negativt på gjeddas rekruttering og suksess som predator.

Gjedda er en effektiv rovfisk (predator), særlig overfor fisk som lever i strandsona eller i stilleflytende partier i elver. Effekten av en introduksjon av gjedde vil variere med innsjøens karakter. Den kan i noen grad eksistere sammen med ørret i større innsjøer (> 4,5 km2), men ikke i mindre og varmere lokaliteter (Hein mfl. 2014). Norske undersøkelser har vist at gjedde kan ha dramatiske effekter på ørretbestander i grunne og små innsjøer, og i mange tilfeller utrydde dem (Hesthagen mfl. 2015). I store og dype innsjøer der strandsona er bratt og dekker et lite areal, blir gjedda ofte begrenset til grunne viker (Sandlund mfl. 1985, Museth mfl. 2007). Men også i store innsjøer som Krøderen har ørretbestanden blitt sterkt redusert etter at gjedde etablerte seg (Brabrand 2007, 2009). En avgjørende periode for ørreten er trolig når ungfisken vandrer ut fra gytebekkene og etablerer seg i strandsona. Den vil da oppholde seg i samme område som det gjedda foretrekker. Flere steder er det dokumentert høy dødelighet hos settefisk av ørret på grunn av gjedde (Museth mfl. 2006, Johnsen mfl. 2009). Gjedda kan også bringe med seg spesielt én uønsket parasitt, nemlig grovhaket gjeddemark (Triaenophorus crassus). Denne bendelmarken har både gjedde (sluttvert) og sik (2. mellomvert) i sin livssyklus, og sik blir infisert ved å spise hoppekreps (1. mellomvert) (Kristoffersen & Amundsen 1993). I sik finnes gjeddemark i muskulaturen, og kjøttet på infisert fisk blir svært uappetittlig og dermed ikke salgbart. Den økologiske effekten ved introduksjon av gjedde ansees som middels.

Konklusjon

Det har gjennom lang tid vært en omfattende spredning av gjedde i norske vassdrag. Også i seinere år har det vært satt ut gjedde i en rekke innsjøer i Sør-Norge, og dens invasjonspotensial blir vurdert som stort. Den økologiske effekten til gjedde er middels stor, blant annet kan den utrydde ørretbestander i mindre innsjøer. Dette plasserer gjedda i kategorien svært høy risiko.

Vurdering etter alle kriterier

Forklaring på kriteriene

Invasjonspotensial

A-kriteriet: Populasjonens mediane levetid

Estimert levetid for arten i Norge, med usikkerhet

Delkategori 4   >= 650 år      

Estimeringsmåte c) Rødlistekriterier
Beskrivelse av data
Livskraftig, økende utbredelse. Utbredelsen der gjedde er regionalt fremmed er stort.
Gjeldende rødlistekriterium
B1
Rødlistekategori
LC

B-kriteriet: Ekspansjonshastighet

Gjennomsnittlig ekspansjonshastighet, med usikkerhet

Delkategori 3   160 - 499 m/år       ⇓

Estimeringsmåte a) Datasett med tid- og stedfesta observasjoner
Gjennomsnittlig ekspansjonshastighet (m/år)
195
Nedre kvartil
81,9
Øvre kvartil
464,4

C-kriteriet: Kolonisert areal av naturtype

Andel av forekomstarealet til minst én naturtype som vil være kolonisert etter 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   < 5%      

Økologisk effekt

D- og E-kriteriet: Effekter på stedegne arter

D-kriteriet: Truete arter eller nøkkelarter

Kan arten påvirke truede arter eller nøkkelarter innen 50 år, med usikkerhet.

Delkategori 2   Liten effekt      


E-kriteriet: Øvrige stedegne arter

Kan arten påvirke øvrige stedegne arter innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 3   Middels effekt      

Stedegen art   Nøkkel­art Effekt Lokal skala Type inter­aksjon Dis­tanse­effekt Doku­mentert Gjelder doku­ment­asjonen norske for­hold
Salmo trutta LC Nei Fortrengning Ja Konkurranse om plass Nei Ja True
Salmo trutta LC Nei Fortrengning Ja Predasjon Nei Ja True
Margaritifera margaritifera VU Nei Svak Ja Andre Nei Nei
Artene i naturtypen   Blir trua arter eller nøkkel­arter i natur­typen på­virket Effekt Lokal skala Type inter­aksjon Dis­tanse­effekt Doku­mentert Gjelder doku­ment­asjonen norske for­hold
F2 Nei Svak Ja Predasjon Nei Nei

F-kriteriet: Effekter på truete/sjeldne naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   = 0%      

G-kriteriet: Effekter på øvrige naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   < 5%      

H-kriteriet: Overføring av genetisk materiale

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      

I-kriteriet: Overføring av parasitter eller patogener

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      

Stedegen art Nøkkel­art Para­sittens viten­skapelige navn Para­sittens øko­logiske effekt Lokal skala Er para­sitten ny for denne verts­arten Er para­sitten fremmed i Norge Er smitte Doku­mentert Gjelder doku­ment­asjonen norske for­hold
Coregonus lavaretus Nei Triaenophorus crassus 1 Nei Nei Nei Antatt Ja

Klimaeffekter

Delkategori for invasjonspotensial påvirkes av klimaendringer.

Delkategori for økologisk effekt påvirkes av klimaendringer.

Klimaendringer og økt temperatur kan bety at gjedde kan reprodusere i høyereliggende innsjøer enn hva som er tilfelle i dag. Undersøkelser i Mesnavassdraget i Oppland/Hedmark tyder på at gjedda i dag har problemer med å etablere seg i innsjøer som ligger høyere enn ca. 800-900 m o.h. (Johnsen mfl. 2009). Klimaendringer vil potensialt ha svært store konsekvenser for gjeddas påvirkning på stedegne arter (Hein mfl. 2014).

Geografisk variasjon i risiko

  • Artens evne til reproduksjon/spredning er begrensa til visse klimasoner eller -seksjoner
  • Artens økologiske effekter er begrensa til visse klimasoner eller -seksjoner
  • Artens økologiske effekter er begrensa til bestemte naturtyper
Gjedde kan samekistere med ørret i større innsjøer, men ikke i mindre og varmere lokaliteter (Hein m.fl.2014)

Bakgrunnsinformasjon

Utbredelse i vurderingsområdet

Nåværende utbredelse

Kjent Mørketall (faktor) Estimert totaltall (kjent * mørketall)
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Bestandsstørrelse
Forekomstareal (km2) 500 500 1500 4500
Utbredelsesområde (km2) 170633
Andel av artens nåværende forekomst i sterkt endra natur: 0

Potensiell utbredelse

Gjedde er en regionalt fremmed art i Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Gjedde er også regionalt fremmed i Buskerud, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag, selv om det også fins naturlige forekomster her. Disse er imidlertid svært begrenset og fylkene er markert som regionalt fremmed i kartet. Spredningen av gjedde er svært omfattende helt fram til dags dato, så forekomstarealet er anslått å øke med 20 % i løpet av de neste 50 åra.
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Potensielt forekomstareal (km²) 600 1824 5382

Kjent og antatt utbredelse i dag, og om 50 år

for Norge
for Norge
  Fylke Kjent Antatt Potensiell
Øs Østfold
OsA Oslo og Akershus
He Hedmark
Op Oppland
Bu Buskerud
Ve Vestfold
Te Telemark
Aa Aust-Agder
Va Vest-Agder
Ro Rogaland
Ho Hordaland
Sf Sogn og Fjordane
Mr Møre og Romsdal
St Sør-Trøndelag
Nt Nord-Trøndelag
No Nordland
Tr Troms
Fi Finnmark
Sv Svalbard med sjøområder
Jm Jan Mayen

Utbredelseshistorikk i Norge

Gjeddas naturlige utbredelsesområde er begrenset til søre og sørøstlige deler av Østlandet, noen få vassdrag i Trøndelag og Troms, mens den er vanlig i flere større vassdrag i Finnmark. I Sør-Norge er gjedde en vanlig art i store deler av Østfold og sørligste del av Oslo/Akershus, til en linje mellom Maridalsvatnet og nordenden av Øyeren (Huitfeldt-Kaas 1918). Helt i sørøstlige deler av landet er gjedda vanlig i Enningdalsvassdraget opp til en høyde på ca. 140 m o.h. (Hesthagen mfl. 2017). I Store-Le og Haldenvassdraget lengre vest har den nådd opp til Sittensjøen på 167 m o.h. Gjedda har også trengt inn i innsjøer med avløp til Sverige lengre nord. Den har også spredt seg til nedre deler av Drammenselva og Lierelva (Buskerud) og til enkelte innsjøer i Vestfold (Huitfeldt-Kaas 1918). I Glommavassdraget har gjedde spredt seg naturlig opp til Storsjøen (253 m o.h.) i Rendalen og Osensjøen (439 m o.h.) i Trysil. I Trysilelva-vassdraget lengre øst er gjedda naturlig forekommende opp til Femunden (662 m o.h.). I Vorma-Gudbrandsdalslågen har den nådd Mjøsa (122 m o.h.) og Hurdalssjøen (175 m o.h.). Det er også gjedde i mange innsjøer i traktene mellom Vorma/Mjøsa i vest og Glomma i øst opp til Hamar. I Nord-Trøndelag har gjedda vandret inn østfra til et fåtall innsjøer i Muruelvavassdraget. I Troms er gjeddas naturlige utbredelse begrenset til relativt få lokaliteter i Bardu/Målselva-, Signaldal- og Reisavassdraget (Huitfeldt-Kaas 1918, Hesthagen & Østborg 2004). I Finnmark er derimot gjedde en relativt vanlig stedegen art i deler av Alta-, Tana- og Pasvikvassdraget.

Gjedde er satt ut i flere fylker hvor den tidligere ikke fantes (Huitfeldt-Kaas 1918). Pr. definisjon regnes en art som regionalt fremmed bare dersom introduksjonen skjedde etter år 1800. På Østlandet ble det satt ut gjedde i en rekke innsjøer alt på 1800-tallet. I Randsfjorden kom det inn gjedde i 1846, med videre spredning til Tyrifjorden seks år seinere. Også i løpet av 1900-tallet har det vært satt ut gjedde i en rekke vann på Østlandet (Hesthagen & Sandlund 2012, 2016a, b). I seinere år har det vært en til dels omfattende spredning av gjedde på Østlandet (Hesthagen & Sandlund 2016a, b). I Krøderen med Hallingdalselva, Hallingdalselva og Sperillen med Ådalselva kom det inn gjedde på midten av 1990-tallet. I 2015 ble det rapportert om gjedde i Mylla, Nitelva/Glommavassdraget. Herfra er det bare ca. 1 km til Ølja i Nordmarksvassdraget.

I Telemark er alle gjeddebestander vurdert som innførte (jf. Huitfeldt-Kaas 1918). Her har den bl.a. spredt seg til nedre deler av Telemarkskanalen. I Aust-Agder skjedde den første introduksjon av gjedde alt på 1700-tallet (Huitfeldt-Kaas 1918). På slutten av dette århundret ble det innført gjedde sjøveien fra England (Kleiven 2007). I Aust-Agder finnes det nå gjedde i minst 60 lokaliteter, hvorav de fleste ble etablert på 1900-tallet (Kleiven & Hesthagen 2012). I Vest-Agder og Rogaland har gjedde blitt innført i løpet av de siste ti-årene. I Hordaland er gjedde også regionalt fremmed med forekomst i minst 70 innsjøer, datert tilbake til ca. 1850 (Huitfeldt-Kaas 1918, Hesthagen & Sandlund 2012). Også Sogn og Fjordane og i Møre og Romsdal har noen innførte bestander av gjedde.

I Trondheimsområdet kan gjedde ha blitt innført alt på 1500-tallet, i alle fall hadde erkebiskop Olav Engelbrektsson gjedde på menyen (Nordeide & Hufthammer 1993). Byggingen av fløtningskanal fra nordenden av Femunden til Litllangtjønna, som drenerer til Feragen i Røros og ble ferdigstilt i 1764, førte til spredning av bl.a. gjedde til nordlige deler av Glommavassdraget (Hesthagen & Sandlund 2012). I Sør-Trøndelag har det imidlertid vært en rekke introduksjoner av gjedde fra siste del av 1900-tallet og fram til i dag. Dette gjelder bl.a. i Sagelvavassdraget i Malvik. I løpet av 2000-tallet etablerte gjedda seg også i Selbusjøen i Neavassdraget. I seinere år har det blitt satt ut gjedde i flere innsjøen på Fosen. I Nord-Trøndelag har det siden 1990-tallet vært flere hendelser med spredning av gjedde (Berger mfl. 1999, Hesthagen & Sandlund 2016a, b, Rikstad 2016).

Utbredelseshistorikk i utlandet

Gjedda har en verdensomfattende utbredelse i nordlige tempererte og arktiske områder i Eurasia, og fra Alaska til den amerikanske Atlanterhavskysten. I Europa er gjedde fraværende på Pyrenéhalvøya, på øyene i Middelhavet, i Sør-Italia og på Balkanhalvøya (Pethon 2005). Den har blitt innført til flere land i Europa og Afrika.

Global utbredelse

Naturlig utbredelse

Temperert - Boreal
  • Europa
  • Asia
  • Nord- og Mellom-Amerika
Temperert - Nemoral
  • Europa
  • Asia
  • Nord- og Mellom-Amerika
Temperert - Tørt
  • Europa
  • Asia
  • Nord- og Mellom-Amerika

Nåværende utbredelse

Temperert - Boreal
  • Europa
  • Asia
  • Nord- og Mellom-Amerika
Temperert - Nemoral
  • Europa
  • Asia
  • Nord- og Mellom-Amerika
Temperert - Tørt
  • Europa
  • Asia
  • Nord- og Mellom-Amerika
Subtropisk - Middelhavsklima
  • Afrika
Tropisk -
  • Afrika

Kom til vurderingsområdet fra

  • Fra Norge

Nærmere spesifisering

Gjedde er en regionalt fremmed art

Første observasjon i Norge

Første observasjon utenfor naturlig utbredelsesområde - -1800

  Ikke-forplantningsdyktige individ Forplantningsdyktige individ Levedyktig avkom Bestand
  År Sted År Sted År Sted År Sted
Innendørs
Produksjonsareal (utendørs)
Norsk natur -1800 ukjent

Naturtyper

Rødlistede naturtyper

Navn Kategori Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)  

Øvrige naturtyper

Kode Navn Dominans skog Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)
F2 Sirkulerende innsjøvannmasser
0.0-1.9
0.0
F1 Elvevannmasser
0.0-1.9
0.0
L2 Eufotisk limnisk sedimentbunn
0.0-1.9
0.0

Spredningsveier til/i norsk natur

Kategori Introduksjon til eller spredning i norsk natur Hyppighet Abundans Tidspunkt Utdypende informasjon
til fiske Spredning Ukjent Ukjent Pågående Gjedde har vært satt ut i en rekke innsjøer, trolig først og fremst av fiskere som ønsker å etablere et fiske etter arten.
gjennom menneskeskapt vannforbindelse Spredning Ukjent Ukjent Pågående Gjedda ble innført til øvre deler av Glomma fra Femunden i Trysilvassdraget i samband med bygging av en fløtningsdam mellom Femunden og Feragen i perioden mellom 1715 og 1764.

Reproduksjon

  • Seksuell reproduksjon
  • Generasjonstid (år): 3
  • Arten overlever ved temperaturer < 5°C

Øvrige effekter

Helseeffekter
Ingen
Økonomiske effekter
Ingen
Grunnleggende livsprosesser
  • Evolusjonære prosesser/økologiske interaksjoner
Forsynende tjenester
Regulerende tjenest
Opplevelses - og kunnskapstjenester
  • Rekreasjon, friluftsliv og naturbasert reiseliv
Positive økologiske effekter
Ingen
Effekter på opphavsbestanden
Ingen

Datasett

Grunnlag for estimering av forventa levealder, ekspansjonshastighet og/eller forekomstareal
  • Esox_lucius.csv.gz (502762 kB)

    Beskrivelse og skript (R) for data- nedlasting og bearbeiding tilgjengelig via https://doi.org/10.6084/m9.figshare.5421133.

    Prosedyren beskrevet i funksjon "ekspansjon" vil sannsynligvis i stor grad underestimere forekomstareal og ekspansjonhastighet for ferskvannsfisk. Dette da de fleste datapunkter brukt her ikke er punktobservasjoner, men observasjoner som angir forekomst av en art på flater eller linjer (i.e. vannobjekter) som svært ofte vil gå på tvers av gridruter brukt i beregninger av areal. Koordinater som er oppgitt er vanligvis senterpunkt i vannforekomst, selv om arten er observert i hele vannforekomsten.

Referanser

  • Pethon, P. 2005. Aschehougs store fiskebok. H. Aschehoug & Co.
  • Kleiven, E. & Hesthagen, T. 2012. Fremmede fiskearter i ferskvann i Aust-Agder - Historikk, status og konsekvenser. NINA Rapport nr 665.
  • Hesthagen, T., Walseng, B. & Larlsen, L.R. 2017.. Enningdalsvassdraget - En ferskvannsbiologisk dokumentasjon NINA Rapport 1235 43 s.
  • Hesthagen, T. & Sandlund, O.T. 2012. Gjedde, sørv og suter: status, vektorer og tiltak mot uønsket spredning NINA Rapport 669: 45 s.
  • Hesthagen,T. & Sandlund, O.T. 2016a. Tiltaksrettet kartlegging og overvåking av fremmed ferskvannsfisk - en tilstandsvurdering av spredningen pr. 2016. NINA Rapport 1302. 49 s.
  • Hesthagen,T. & Østborg, G. 2004. Utbredelse av ferskvannfisk, naturlige fiskesamfunn og fisketomme vatn i Troms og Finnmark. NINA Oppdragsmelding. 805: 1-30
  • Huitfeldt-Kaas, H. 1918. Ferskvandsfiskenes utbredelse og innvandring i Norge med et tillæg om Krebsen. Centraltrykkeriet. Kristiania
  • Hesthagen, T., Sandlund, O.T, Finstad, A. & Johnsen, B.O. 2015. The impact of introduced pike (Esox lucius L.) on allopatric brown trout (Salmo trutta L.) in a small stream. Hydro-biologia 744: 223-233. Hydrobiologia 744: 223-233.
  • Nordeide, S.W. & Hufthammer, A.K. 1993. Fiskedam i Erkebispegården i Trondheim. Spor 8: 44-45
  • Kristoffersen, R. & Amundsen, P.-A. 1993. Er parasitter et problem i innsjøer med sik og gjedde? s. 18-22 i: Skurdal, J. (red.). 1993. Innlandsfiske: næringsfiske og utfisking. DN-notat nr 1993-2.
  • Johnsen, S., Museth, J. & Kraabøl, M. 2009. Fiskebiologiske undersøkelser i Sjusjøen i Ringsaker kommune: Evaluering av gjeldende utsettingspålegg og forslag til aktuelle tiltak. NINA Rapport 445. 24 s.
  • Hesthagen, T. & Sandlund, O.T. 2016b. Spredning av ferskvannsfisk i Norge. En fylkesvis oversikt og nye registreringer i 2015. NINA Rapport 1205. 54 s.
  • Brabrand, Å. 2009. Tetthet av ørretunger i tilløpselver til Krøderen og i Hallingdalselva Rapport fra Laboratoriet for Ferskvannsøkologi og Innlandsfiske, Universitetet i Oslo, Nr. 267. 15 s.
  • Brabrand, Å. 2007. Fiskebiologiske undersøkelser i Krøderen. Rapport fra Laboratoriet for Ferskvannsøkologi og Innlandsfiske, Universitetet i Oslo, Nr. 250. 46 s.
  • Museth, J., Sandlund, O.T., Brandrud, T.E., Johansen, S.W., Kjellberg, G., Løvik, J.E., Reitan, O., Taugbøl, T. & Aanes, K.J. 2006. The river reservoir Løpsjøen in River Søndre Rena – a survey of vegetation, zooplankton, fish and birds 35 years after establishment. NINA Rapport 168. 53 s.
  • Kleiven, E. 2007. Historiske opplysninger frå Bergen om karuss Carassius carassius, karpe Cayrinus carpio, brasme Abramis brama og gjedde Esox lucius. Fauna 60 (1): 36-43.
  • Hein, C.L., Öhlund, G. & G. Englund, G. 2014. Fish introductions reveal the temperature dependence of species interactions. Proceedings of the Royal Society B 281: 20132641.http://dx.doi.org/10.1098/rspb.2013.2641
  • RIkstad, A. 2016. Fremmede, skadelige arter i ferskvatn i Nord-Trøndelag. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag Rapport 6-2016: 1-33.
  • Berger, H.M, Hesthagen, T. & Rikstad, A. 1999. Utbredelse og status for ferskvannsfisk i innsjøer i Nord-Trøndelag. NINA Oppdragsmelding 601. 22 s.

Siden siteres som:

Forsgren E, Hesthagen T, Finstad AG, Wienerroither R, Nedreaas K og Bjelland O (2018, 5. juni). Esox lucius, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2020, 9. juli) fra https://artsdatabanken.no/Fab2018/N/2793