Esox lucius gjedde

Gjedde Esox lucius er en regionalt fremmed ferskvannsfisk innen gjeddefamilien i flere fylker. Med sin langstrakte kropp, flate og brede snute og de like lange rygg- og gattfinnene som sitter overfor hverandre langt bak på kroppen, kan gjedde ikke forveksles med andre fiskearter (Pethon 2005). Blant europeiske gjedder finnes det flere fargevarianter, og noen av disse er også arvelig betingede. Her i landet er eldre individ oftest mørke og brun- eller gråaktige. De har striper som går på skrå langs sidene. Gjedden kan oppnå betydelig størrelse, opptil 18 kg for hunner og 3,5 kg for hanner. Den er en grådig rovfisk som er bygd for lynraske utfall mot byttet. Gytingen foregår mellom mars og mai ved en vanntemperatur på 2-12 grader, gjerne på oversvømte og grasdekte områder. En gjedde på 10 kg kan gyte ca. 250 000 egg. Gjedda har klebrige egg som hefter seg til planter og vanndekte busker og trær. De klekker vanligvis etter 10-15 døgn, og yngelen lever av plommesekken mens den fremdeles sitter festet til substratet i ca. to uker. Eldre individ ernærer seg nær utelukkende av fisk, deriblant artsfeller, samt frosk, vannfugler, vannrotter, mus, slanger etc. Gjeddeunger på under 10 cm spiser mest insektslarver, krepsdyr og ulike grupper som snegler etc. Gjedda er en utpreget stasjonær fisk.

Gjeddas naturlige utbredelsesområde er begrenset til søre og sørøstlige deler av Østlandet, noen få vassdrag i Trøndelag og Troms, mens den er vanlig i flere større vassdrag i Finnmark. I Sør-Norge er gjedde en vanlig art i store deler av Østfold og sørligste del av Oslo/Akershus, til en linje mellom Maridalsvatnet og nordenden av Øyeren (Huitfeldt-Kaas 1918). Helt i sørøstlige deler av landet er gjedda vanlig i Enningdalsvassdraget opp til en høyde på ca. 140 m o.h. (Hesthagen mfl. 2017). I Store-Le og Haldenvassdraget lengre vest har den nådd opp til Sittensjøen på 167 m o.h. Gjedda har også trengt inn i innsjøer med avløp til Sverige lengre nord. Den har også spredt seg til nedre deler av Drammenselva og Lierelva (Buskerud) og til enkelte innsjøer i Vestfold (Huitfeldt-Kaas 1918). I Glommavassdraget har gjedde spredt seg naturlig opp til Storsjøen (253 m o.h.) i Rendalen og Osensjøen (439 m o.h.) i Trysil. I Trysilelva-vassdraget lengre øst er gjedda naturlig forekommende opp til Femunden (662 m o.h.). I Vorma-Gudbrandsdalslågen har den nådd Mjøsa (122 m o.h.) og Hurdalssjøen (175 m o.h.). Det er også gjedde i mange innsjøer i traktene mellom Vorma/Mjøsa i vest og Glomma i øst opp til Hamar. I Nord-Trøndelag har gjedda vandret inn østfra til et fåtall innsjøer i Muruelvavassdraget. I Troms er gjeddas naturlige utbredelse begrenset til relativt få lokaliteter i Bardu/Målselva-, Signaldal- og Reisavassdraget (Huitfeldt-Kaas 1918, Hesthagen & Østborg 2004). I Finnmark er derimot gjedde en relativt vanlig stedegen art i deler av Alta-, Tana- og Pasvikvassdraget.

Gjedde er satt ut i flere fylker hvor den tidligere ikke fantes (Huitfeldt-Kaas 1918). Pr. definisjon regnes en art som regionalt fremmed bare dersom introduksjonen skjedde etter år 1800. På Østlandet ble det satt ut gjedde i en rekke innsjøer alt på 1800-tallet. I Randsfjorden kom det inn gjedde i 1846, med videre spredning til Tyrifjorden seks år seinere. Også i løpet av 1900-tallet har det vært satt ut gjedde i en rekke vann på Østlandet (Hesthagen & Sandlund 2012, 2016a, b). I seinere år har det vært en til dels omfattende spredning av gjedde på Østlandet (Hesthagen & Sandlund 2016a, b). I Krøderen med Hallingdalselva, Hallingdalselva og Sperillen med Ådalselva kom det inn gjedde på midten av 1990-tallet. I 2015 ble det rapportert om gjedde i Mylla, Nitelva/Glommavassdraget. Herfra er det bare ca. 1 km til Ølja i Nordmarksvassdraget.

I Telemark er alle gjeddebestander vurdert som innførte (jf. Huitfeldt-Kaas 1918). Her har den bl.a. spredt seg til nedre deler av Telemarkskanalen. I Aust-Agder skjedde den første introduksjon av gjedde alt på 1700-tallet (Huitfeldt-Kaas 1918). På slutten av dette århundret ble det innført gjedde sjøveien fra England (Kleiven 2007). I Aust-Agder finnes det nå gjedde i minst 60 lokaliteter, hvorav de fleste ble etablert på 1900-tallet (Kleiven & Hesthagen 2012). I Vest-Agder og Rogaland har gjedde blitt innført i løpet av de siste ti-årene. I Hordaland er gjedde også regionalt fremmed med forekomst i minst 70 innsjøer, datert tilbake til ca. 1850 (Huitfeldt-Kaas 1918, Hesthagen & Sandlund 2012). Også Sogn og Fjordane og i Møre og Romsdal har noen innførte bestander av gjedde.

I Trondheimsområdet kan gjedde ha blitt innført alt på 1500-tallet, i alle fall hadde erkebiskop Olav Engelbrektsson gjedde på menyen (Nordeide & Hufthammer 1993). Byggingen av fløtningskanal fra nordenden av Femunden til Litllangtjønna, som drenerer til Feragen i Røros og ble ferdigstilt i 1764, førte til spredning av bl.a. gjedde til nordlige deler av Glommavassdraget (Hesthagen & Sandlund 2012). I Sør-Trøndelag har det imidlertid vært en rekke introduksjoner av gjedde fra siste del av 1900-tallet og fram til i dag. Dette gjelder bl.a. i Sagelvavassdraget i Malvik. I løpet av 2000-tallet etablerte gjedda seg også i Selbusjøen i Neavassdraget. I seinere år har det blitt satt ut gjedde i flere innsjøen på Fosen. I Nord-Trøndelag har det siden 1990-tallet vært flere hendelser med spredning av gjedde (Berger mfl. 1999, Hesthagen & Sandlund 2016a, b, Rikstad 2016).

Gjedde blir trolig i hovedsak spredt av personer som har som mål å etablere et fiske for å oppnå fangst av store individ. Enkelte setter også ut gjedde i den tro at det vil desimere tette bestander av andre fiskeslag som f.eks. ørret, og dermed få en bestand av større fisk.

Gjedde har et stort invasjonspotensial ved at mennesker gjennom lang tid har flyttet den til nye vannforekomster. Denne utviklingen har fortsatt fram til i dag (Hesthagen & Sandlund 2012, 2016a,b). Gjedda blir gjerne vurdert til å ha en relativt dårlig evne til å forsere elver med noe strøm. Men den har tatt seg et godt stykke opp i flere innløpselver på Østlandet (Begna, Hallingdalselva og Telemarkskanalen). Gjedde er ikke like godt tilpasset lave temperaturer som f.eks. ørret (Hein mfl. 2014). Den vil derfor ikke kunne etablere seg, eller ha mindre negativ effekt på andre fiskearter, i høyereliggende lokaliteter. Imidlertid foreligger det ikke terskelverdier for når dette skjer. Observasjoner i Mesnavassdraget i Oppland/Hedmark tyder på at gjedda har problemer med å etablerer seg i innsjøer lokalisert over ca. 850 m o.h. (Johnsen mfl. 2009). Innsjøene i dette vassdraget er imidlertid i varierende grad påvirket av vassdragsreguleringer, noe som også kan ha virket negativt på gjeddas rekruttering og suksess som predator.

Gjedda er en effektiv rovfisk (predator), særlig overfor fisk som lever i strandsona eller i stilleflytende partier i elver. Effekten av en introduksjon av gjedde vil variere med innsjøens karakter. Den kan i noen grad eksistere sammen med ørret i større innsjøer (> 4,5 km²), men ikke i mindre og varmere lokaliteter (Hein mfl. 2014). Norske undersøkelser har vist at gjedde kan ha dramatiske effekter på ørretbestander i grunne og små innsjøer, og i mange tilfeller utrydde dem (Hesthagen mfl. 2015). I store og dype innsjøer der strandsona er bratt og dekker et lite areal, blir gjedda ofte begrenset til grunne viker (Sandlund mfl. 1985, Museth mfl. 2007). Men også i store innsjøer som Krøderen har ørretbestanden blitt sterkt redusert etter at gjedde etablerte seg (Brabrand 2007, 2009). En avgjørende periode for ørreten er trolig når ungfisken vandrer ut fra gytebekkene og etablerer seg i strandsona. Den vil da oppholde seg i samme område som det gjedda foretrekker. Flere steder er det dokumentert høy dødelighet hos settefisk av ørret på grunn av gjedde (Museth mfl. 2006, Johnsen mfl. 2009). Gjedda kan også bringe med seg spesielt én uønsket parasitt, nemlig grovhaket gjeddemark (Triaenophorus crassus). Denne bendelmarken har både gjedde (sluttvert) og sik (2. mellomvert) i sin livssyklus, og sik blir infisert ved å spise hoppekreps (1. mellomvert) (Kristoffersen & Amundsen 1993). I sik finnes gjeddemark i muskulaturen, og kjøttet på infisert fisk blir svært uappetittlig og dermed ikke salgbart. Den økologiske effekten ved introduksjon av gjedde ansees som middels.

Det har gjennom lang tid vært en omfattende spredning av gjedde i norske vassdrag. Også i seinere år har det vært satt ut gjedde i en rekke innsjøer i Sør-Norge, og dens invasjonspotensial blir vurdert som stort. Den økologiske effekten til gjedde er middels stor, blant annet kan den utrydde ørretbestander i mindre innsjøer. Dette plasserer gjedda i kategorien svært høy risiko.