Pastinaca sativa hortensis hagepastinakk

Hagepastinakk Pastinaca sativa var. hortensis er en toårig urt med stor frøreproduksjon. Fruktene har en vinge og spres litt med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Den er - til tross for navnet - den vanlige ugraspastinakken som nå farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Villplantene skiller seg litt fra hageformen ved at den er litt ruhårete, men de to formene står så nær hverandre at de føres til samme rase. Den stammer fra Mellom- og Sør-Europa og er en gammel kulturplante, men ikke så mye brukt i Norge at den kvalifiserer som en tradisjonell produksjonsart. Den er etablert på de fleste typer noe tørr skrotemark (sterkt endret fastmark) og dessuten på grunnlendt naturmark.
Systematikken er problematisk. Det skillet som Lid & Lid (2005) foretar mellom to raser, aksepteres ikke av Fröberg (2010) som nok aksepterer to underarter, subsp. sativa og subsp. urens, men som fører alt norsk materiale til subsp. sativa. Han omtaler imidlertid på herbariearkene som han har revidert, en 'hairy morph', som samsvarer med vår var. sativa, og en mer 'glabrous morph', som samsvarer med vår var. hortensis. Vi vurderer hver av disse 'morfene' separat fordi de har litt forskjellig innførselshistorie og svært forskjellig ekspansjonsmønster. Subspecies urens er rapportert fra Norge av Often & Stabbetorp (2010), fra tre steder i Oslo havn, men dette materialet har vi undersøkt og finner ikke å kunne akseptere det som den oppgitte rasen.

Hagepastinakk kom trolig inn med ballastjord, med første funn på "Bækkelaget" i Oslo i 1861, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde en svak, men nokså jamn økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum langs E18 og på Fornebulandet, delvis på veikanter, men like mye på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå sammenhengende forekomst fra Ak Skedsmo gjennom Oslo og Bærum-Asker til Bu Drammen og sørover i Vestfold, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser frukter ut til andre deler av Østlandet ved at de følger med biler og tog, f.eks. til Romerike og Mjøs-området, Østfold, Telemark og Sørlandet. Arten må ha hatt en form for akklimatisering for å oppnå denne ekspansiviteten, noe som ikke er utenkelig for en toårig art i løpet av 70 år (1860-1930). I andre landsdeler er den mer ustabil, bl.a. i Trøndelag, der den er notert nokså ofte, men ikke med stabil forekomst. Vi forventer fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning.

Arten er innført med ballastjord, trolig noe med grasfrø, og er dessuten forvillet fra dyrkning som grønnsak, og uhyre effektivt spredt med transportmidler og med jetstrømmen langs høghastighetsveier og jernbaner.

Invasjonspotensialet er stort. Planten skårer maksimum på forventet median levetid og nest høgeste trinn på ekspansjonshastighet. Vi tror dessuten at beregningen av ekspansjonshastighet gir noe for låge hastigheter med de parametervalgene vi har brukt.

Arten har middels negative økologiske effekter. Planten går inn i grunnlendt kalkmark i låglandet sørpå og fortrenger andre planter, til dels truete og sårbare, men bare i lokal skala. Den overtar også dominansen på storparten av Østlandets veikanter, en mer synlig, men irrelevant økologisk effekt fordi disse naturtypene ikke er prioriterte.

Hagepastinakk vurderes til svært høg risiko, samme kategori som ved forrige vurderingsrunde (2012). Risikoen ved denne planten er knyttet til at den er invasiv på grunnlendt baserik mark (en sårbar naturtype), særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter på dette grunnlendet.