Epilobium hirsutum stormjølke

Stormjølke Epilobium hirsutum er en flerårig, 1-1,5 m høg urt med meget rikelig frøformering. Den har også utløpere og danner tette bestander. Frøene spres meget effektivt med vind, trolig over lange distanser (km). Arten stammer fra Europa nord til Sør-Skandinavia og Middelhavsområdet. Den invaderer hovedsakelig forstyrret, fuktig mark, men også vasskanter og sumper.

Stormjølke kan være hjemlig noen få steder ved Oslofjorden, men mest trolig har den kommet inn som fremmed art på flere ulike vis, med ballastjord (ytterst få ganger), med andre transporter og grasfrø (både tidligere og nå), og med importert plantemateriale og jord til planteskoler og gartnerier. Arten har en noe merkelig spredningshistorie. Den ble først funnet før 1860 (se Blytt 1861) som forvillet langs Tøyenbekken i Botanisk hage på Tøyen i Oslo og i Bu Drammen. I 1861 ble den funnet i de fuktige, nordvendte Ryenbergene over Gamlebyen i Oslo, der den hadde en stabil forekomst over mange år. Lokaliteten er ikke langt fra ballastplassen i Grønlia, der arten også er dokumentert, men mye senere. Arten hadde siden en usikker og ustabil eksistens i Oslo og Hordaland fram til 1935 da den synes å ha dødd ut i Norge, bortsett fra et tilfeldig funn i en eplehage i VA Kristiansand i 1949. Fra 1972 har den dukket opp igjen og blitt stadig hyppigere og mer utbredt, med mange stabile bestander i kystfylkene fra Østfold og Oslo til Rogaland. Dessuten er det noen mer ustabile forekomster ved planteskoler ved Mjøsa i Hedmark, i MR Ålesund 2016 og ST Trondheim 2012. Arten har nærmest eksplodert i utbredelse etter 1999, med nesten en femdobling av forekomster i 2001-2016 sammenlignet med 1981-2000. Dette tyder på at arten har fått et klima som favoriserer etablering, etter som den har vært i landet i minst 150 år uten å ha hatt noen tilsvarende utvikling. Arten er nå godt etablert i Norge igjen og har trolig omtrent nådd sitt potensielle utbredelsesområde (søndre Østlandet), men med store muligheter for fortetning.

Arten er blitt innført på ulike vis, på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet kanskje med ballastjord, senere med ulike transportmidler og spesielt ofte med gartnerivarer (planter, jord etc.). Videre spredning har skjedd med frø, spesielt nær gartnerier og planteskoler og langs veier med mye og hurtig trafikk (jetstrøm-spredning).

Invasjonspotensialet er stort, en kombinasjon av moderat (med usikkerhet til lang) median levetid og stor ekspansjonshastighet. Arten har regelrett eksplodert i ekspansjon i Norge siden ca. 1999 og er nå godt etablert svært mange steder. Ekspansjonshastigheten uttrykt ved nye forekomster per år etter 2000 er nokså ekstrem (237 km2/år), mens generell ekspansjonshastighet i radiusøkning av forekomstarealet beregnet ved hjelp av skriptet er mer beskjeden (ca. 128 m/år). Den siste verdien er fiktiv fordi svært mange av forekomstene i tidligere tider har forsvunnet igjen.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten. Arten danner tette bestander og kan fortrenge andre arter, men foreløpig skjer det i så lokal skala, og i så mange ulike naturtyper, at det ikke gir statistiske utslag. Den inngår også i introgressiv hybridisering, men foreløpig ikke med noen hjemlige norske arter (se Snogerup 2010).

Stormjølke vurderes til potensielt høg økologisk risiko, men utelukkende på grunn av invasjonspotensialet. Arten er nå godt etablert i Norge igjen og har trolig omtrent nådd sitt potensielle utbredelsesområde, men med store muligheter til fortetning. Arten inntar og kan dominere i en rekke fuktige naturtyper, spesielt i vasskanter, sumper, langs grøfter og i våt beitemark, men den er ofte nokså forbigående og har liten fortrengningseffekt. Arten er i klar økning i dag.