Dasiphora fruticosa buskmure

Buskmure Dasiphora fruticosa er en middels langlevd busk med rikelig blomstring, men trolig med begrenset frøsetting. Kjønnsforholdene i arten er noe kompliserte, noe som kan dempe krysspollinering og frøsetting. Fruktene (smånøtter) spres nokså passivt, men har potensiale for å spres med dyr. Arten er vanlig i tørre og kalde deler av Russland, Asia og Nord-Amerika, vanlig høyt opp i fjellet, ut i stepper og prærier, i Asia fra Himalaya i sør til godt inn i Arktis i nord. I Europa har den en svært oppdelt utbredelse, i hele Norden begrenset som hjemlig til alvarområder på Öland og Gotland, der den er vanlig på grunnlendt kalkhellemark, og til de baltiske kalkøyene Dagö og Ösel. Samme økologi har den i Irland, mens den er mer variert i valg av naturtyper lengre sør i Europa og i Asia og Nord-Amerika. I Europa tolkes den som en reliktart fra siste istid og tida umiddelbart etter. Arten er innført som prydplante og er enormt populær, kanskje landets mest populære hagebusk.

Buskmure har trolig vært dyrket siden siste halvdel av 1800-tallet, men ble først funnet forvillet mye senere, med flere funn av enkeltplanter og små, reproduserende bestander i Oslo: Tørtberg 1927 og Smestad 1932, Ak Nittedal: Glittre 1938, Op Lunner: Grua 1930, og ST Holtålen: Åsen 1929. Til at dette kanskje er Norges mest utbredte hagebusk, er den påfallende sjelden forvillet, med bare svært få og ikke langvarige forekomster i perioden 1927-1990. Etter 1990 er den blitt betydelig hyppigere og frøplanter er nå vanlig å se i flere naturtyper, noe man sjelden så tidligere. Vi vet ikke hva som har hendt: om arten har tilpasset seg (endret seg genetisk, noe som er lite tenkelig på grunn av generasjonslengden), om vi har fått innført mer spredningsdyktige biotyper (arten finnes i biotyper med tokjønnete eller funksjonelt enkjønnete blomster; de siste må det være to ulike busker av for at frøsetting skal skje), eller om norsk natur ellers har endret seg slik at spredning av arten fasiliteres. Arten er funnet i alle fylker unntatt Finnmark, men bare med få forekomster på Vestlandet og i de nordligste fylkene hvor den trolig ikke er veldig godt etablert.

Arten er en mye brukt hagebusk, og mange av de tidligere funnene er knyttet til hageutkast og gjenstående plantninger. Det har i økende grad blitt oppdaget frøplanter i naturen, og til dels små bestander med god reproduksjon, og den forviller seg derfor nå i større grad fra beplantninger. Kanskje skyldes dette at det er flere kloner i bruk nå enn tidligere slik at frøsetting skjer lettere.

Invasjonspotensialet er stort, med usikkerhet til moderat, som en kombinasjon av moderat median levetid og høy (til moderat) ekspansjonshastighet. Den relativt låge forvillingsgraden er derfor spesiell. Der den dukker opp som forvillet og danner bestand, blir den sjelden svært langvarig. Arten er derfor dårlig etablert i Norge. Arten har vist liten evne til å etablere seg i det som i utgangspunktet kunne antas å være den mest egnete naturtypen: grunnlendt kalkmark.

Foreløpig er det ingen åpenbar negativ økologisk effekt knyttet til arten i Norge; den går i all hovedsak i sterkt endrede naturtyper. Buskmure som villplante foretrekker tørre, solrike steder med baserik jord. Det er derfor ikke alle steder i Norge som passer særlig godt for den. Dette er trolig årsaken til at så mange tilsynelatende etablerte delpopulasjoner bare har vart noen år. Det kan imidlertid ikke utelukkes at den kan skape problemer dersom den etablerer seg i naturtyper som ligner mer på de opprinnelige (grunnlendt kalkmark) og her kan den nok komme til å fortrenge andre arter, jfr studium gjort på Öland (hvor arten er hjemlig) hvor kolonisering av buskmure reduserte artsrikdommen betraktelig (Rejmánek & Rosén, 1992).

Buskmure vurderes til potensielt høg økologisk risiko, med usikkerhet til låg risiko, og foreløpig utelukkende på grunn av invasjonspotensialet. Ved vurderingen i 2012 ble den vurdert til låg risiko. Endringen skyldes stor økning i forekomster i naturen de siste årene, men også endret beregningsmåte for invasjonspotensial. Arten vurderes foreløpig til ikke å ha noen økologisk effekt, men dette kan endre seg dersom den kommer inn i mer egnete naturtyper, som f.eks. grunnlendt kalkmark.