Crataegus sanguinea sibirhagtorn

Sibirhagtorn Crataegus sanguinea er en stor busk fra Øst-Russland og Sibir. Den er plantet som prydbusk og har rikelig fruktsetting. De saftige bæreplene spises av fugl som sprer frøene, ofte direkte fra plantninger i hager og parker til flommark og flommarkskog. Arten er triploid og tetraploid (2n = 51, 68) og er fakultativt apomiktisk, men krever pollindering for utvikling av endosperm. Én busk er nok til å starte en ny, reproduserende bestand. Arten etablerer seg i forlatt eng, skogkanter, kratt, og spesielt godt i flommarkskog.
Identifisering av sibirhagtorn og dens tallrike slektninger i Nord-Asia og Nord-Amerika er vanskelig, ofte ikke mulig, på ukomplett herbariebelegg uten blomster eller frukter, og storparten av herbariematerialet er av denne typen. Det er derfor sannsynlig at vurderingen her er en fellesvurdering for flere arter. Det er ikke gjort noe forsøk på å avklare gruppen hos oss, og det er heller ingen felles avklaring for Nord-Amerika (Phipps 2015) og Asia.

Sibirhagtorn begynte trolig å forville seg rundt 1920-1930. Den har hatt en nokså langsom ekspansjon fram til 2000, men betydelig raskere etterpå. Den er meget hardfør og etablerer seg særlig i innlandet; av 33 forekomster er 12 i Hedmark fra Mjøsområdet nord til Tynset. Det er også noe etablering i Akershus med Oslo, Buskerud og i Trøndelag, men arten er fortsatt sjelden. Det nordligste funnet er i No Fauske, og det er svært få funn på Vestlandet.

Arten er innført som hagebusk/tre og sprer seg ut fra hager og videre i naturen ved hjelp av fugler som spiser de saftige bæreplene og siden skiter dem ut.

Invasjonspotensialet er moderat, som en kombinasjon av moderat median levetid og moderat ekspansjonshastighet. Arten er allerede godt etablert med store bestander (delvis klonale på grunn av rotskudd).

Arten vurderes å ha ingen negativ økologisk effekt, med usikkerhet til en liten effekt. Den kan danne et tett og ugjennomtrengelig kratt (på grunn av de nokså lange tornene) og danne et nytt og strukturelt annerledes busksjikt i flommarkskoger og -kratt, men i svært beskjedent geografisk omfang. Den kan dermed fortrenge hjemlige arter til en viss grad, men ikke så mye at noen av terskelverdiene passeres per i dag. Usikkerheten oppover er satt fordi vi kanskje kan få en utslagsgivende fortrengningseffekt i kommende tiår.

Sibirhagtorn vurderes til låg økologisk risiko, som en kombinasjon mellom moderat invasjonspotensial og ingen kjent (med usikkerhet til en liten) økologisk effekt. Den danner tette kratt der den etableres og fortrenger stedegne arter i noen grad. Den danner ofte busksjikt i skoger og flommark som ikke naturlig har slikt. Krattene kan ha strukturendrende effekt og effekter på andre organismegrupper på to vis. De er meget tornete og gir utmerket beskyttelse for fugler mot predatorer; det er få andre norske busker som gjør det samme og ingen i de vegetasjonstypene der sibirhagtorn slår til. Årsaken til at disse mulige virkningene ikke slår ut i økt risiko er at det foreløpig er lite av arten (eller artene). Ved forrige vurderingsrunde i 2012 ble den vurdert til høg risiko. Endringen skyldes endret beregningsmåte for invasjonspotensial i kombinasjon med at vi denne gangen er mer usikre på om de økologiske effektene passerer terskelverdiene som er gitt i kriteriesettet.