Crataegus macracantha sylhagtorn

Sylhagtorn Crataegus macracantha er en stor busk eller et lite tre med rikelig blomstring og fruktsetting. Fruktene er saftige bærepler som blir ettertraktet av og spres med fugl. All spredning ut i naturen skjer trolig med fugl. Arten er innført som prydbusk (og fordi den har lange, sylskarpe torner er den blitt foreslått til planting rundt lekeplasser og barnehager for å holde barna på plass!). Tornene gjør også at fugl gjerne søker ly mot predatorer innen kratt og hekker av denne. Den kan være i bruk som hagebusk, men i hagebruksmiljøet er den lite kjent i dag (P.A. Pedersen pers. medd.). Arten er tetraploid (2n = 68) og trolig fakultativ apomikt, dvs. at den kan sette frø både med og uten befruktning, men med behov for pollinering for å sikre vekst av endosperm (pseudogami, se Phipps 2015).
Arten kan lett forveksles med flere andre nordamerikanske og eurasiatiske arter med svært lange torner. Noe av det materialet som er bestemt til andre arter, spesielt til sibirhagtorn C. sanguinea, kan høre til sylhagtorn. Dessuten blir navnet C. macracantha nå ofte erstattet med C. succulenta, og av og til synonymisert med C. intricata, men uten av våre kjelder er helt klare på disse punktene. De forvillete, langtornete hagtorn-artene i Europa er et rot, kanskje også i Nord-Amerika der de fleste av dem kommer fra.

Sylhagtorn ble først observert i 1941 på friområdet Ola Narr i Oslo, kanskje spredt ut med fugl fra den nærliggende botaniske hagen på Tøyen. Neste etablering ble notert i SF Sogndal: Kaupanger, med bestand i 1994. Tredje og fjerde etablering ble notert på Brynskrenten i Oslo i 2002 og på Sem i Ak Asker i 2009.

Arten er innført som hagebusk og sprer seg fra hager med fugl som spiser bæreplene. Videre etablering skjer med frøspredning og med klonal vekst (rotskudd).

Invasjonspotensialet er begrenset, med begrenset median levetid og begrenset ekspansjonshastighet. Dette er en hardfør plante som godt kan begynne å ekspandere raskere i Norge.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten, foreløpig.

Sylhagtorn vurderes til låg økologisk risiko, og utelukkende på grunn av invasjonspotensialet. Arten reproduserer og danner små bestander i norsk natur. Arten kan forventes spre seg noe mer framover, men blir neppe svært ekspansiv. Den er i svært langsom spredning ut i norsk natur og vil ikke ha noen påviselig effekt innen rimelig framtid. Den etableres særlig i kratt, skogkanter og åpen skog der fuglene sitter og skiter.