Cotoneaster lucidus blankmispel

Blankmispel Cotoneaster lucidus er en ca. 2 m høy, rikt grenet busk som formerer seg rikelig med svarte, saftige bærepler som er populære hos fugler, spesielt trost. Den stammer fra grenseområdet mellom Sør-Sibir og Mongolia i Øst-Asia.
Noen Cotoneaster-arter er diploide med seksuell frøformering. Disse er oftest krysspollinerte og krever minst to individer på et sted før reproduksjon kan begynne, noe som ikke er så vanlig hos fuglespredte fremmede arter. De fleste Cotoneaster-arter er imidlertid tetraploide med aseksuell frøformering, og her kan ett enkelt individ raskt gi opphav til en hel bestand. Blankmispel hører til den siste gruppen.
Arten er blitt mye plantet som prydbusk i hager og grøntanlegg, trolig fra rundt år 1900. Den er handelsvare og markedsføres med herdighet 8. Den opplyses å være frostherdig ned til -25 grader (Fryer & Hylmö 2009, men den tåler godt vinteren på Røros med -40 grader), og er den mest hardføre av alle dyrkete Cotoneaster. Den etablerer seg under et vidt spekter av klimatiske forhold: fra ytterkyst til de mest kontinentale områdene i Sør-Norge (He Engerdal, Alvdal, Tynset, Tolga, Os; Op Skjåk, Vågå, Sel, Dovre, Lesja; ST Røros), fra lågland til mellomboreal og over grensa til nordboreal sone, og den inngår i mange naturtyper, både lysåpne og i skygge: skogkanter, kratt, en rekke typer skog (fattige og rike, ofte tørre, barskog, blandingsskog, edelløvskog), i gjengroende eng og beitemark, rasmark, berg og skrenter (bl.a. strandberg og veiskjæringer), murer og forbygninger, hogstfelt, veikanter og annen skrotemark.

Første kjente etablering av blankmispel i naturen er fra 1925 i Oslo: Bygdøy. Frem til 1960 var spredningen relativt beskjeden, men i de siste 60 årene er arten blitt stadig mer utbredt. Den er regionalt vanlig på søndre Østlandet og rundt Trondheimsfjorden (og trolig på deler av Vestlandet, der den synes å være for lite samlet og dokumentert), og den er funnet i alle fylker (til Fi Sør-Varanger 2011). Den har stort potensial for videre etablering i store deler av landet.

Arten er innført som hagebusk og sprer seg ut i naturen fra hager av fugl, som også står for videre spredning i naturen, ofte over nokså lange distanser (kilometer) i hver spredningshendelse.

Invasjonspotensialet er stort, med lang median levetid og moderat (til stor) ekspansjonshastighet. Arten har allerede en svært stor, trygg og økende bestand i norsk natur.

Arten vurderes å ha stor økologisk effekt, på grunn av at den fortrenger andre buskarter i en rekke skog- og kratt-typer (bl.a. på sårbar grunnlendt kalkmark i låglandet), skaper et nytt busksjikt i skoger som naturlig er fattige på busker, og har en stor fruktproduksjon som påvirker fuglenes næringsvalg.

Fremmede arter med rik produksjon av saftige frukter kan konkurrere med hjemlige busker og trær om fugler som spredningsvektor. Flere studier internasjonalt har undersøkt dette (e.g., Vilá & D'Antonio 1998; Drummond 2005; Spotswood et al. 2013), men de gir ingen entydig konklusjon (se f.eks. Aslan & Rejmánek 2012). Fuglene foretrekker neppe fremmede arter per se; de går heller etter fruktmengde, -synlighet og næringsinnhold (se Mokotjomela et al. 2013), hvorav fruktmengde og -synlighet er egenskaper som ofte har gjort de fremmede buskene og trærne populære i utgangspunktet. Vi har valgt å angi usikkerhet mot en lavere delkategori fordi vi har for lite dokumentasjon på i hvilken grad slike interaksjoner finner sted.

Blankmispel vurderes til svært høg risiko i norsk natur, på grunn av maksimum skår på både invasjonspotensial og økologisk effekt. Arten kan opptre enkeltvis, i små grupper, eller danne store kratt. Den fortrenger hjemlige arter og er en særlig stor risiko der den etablerer seg i baserik skog, bakker og berg med truete og sårbare arter, bl.a. rundt Oslofjorden. I tillegg kan arten konkurrere med hjemlige busker og trær om fugler som spredningsvektor. Den er en av de mest ekspansive av alle fremmede busker i Norge.

Risikovurderingen gjelder arten generelt, dvs. inkludert det som måtte foreligge av forvillede kultivarer (sorter) og frøkilder. Datamaterialet som ligger til grunn for vurderingen, skiller ikke mellom ulike kultivarer og frøkilder, og kultivarer kan derfor ikke vurderes separat med utgangspunkt i de data vi har tilgjengelig. Miljødirektoratet har bedt om en økologisk risikovurdering av frøkilden Romsdal. Dette er ikke en kultivar og den bør angis som ”fk Romsdal” for å skille den fra kultivarer. Den er beskrevet som både hardfør og nøysom (http://www.eplante.no/innhold/planter/cotoneaster-lucidus-fk-romsdal-e/). Det er derfor ikke noe som skulle tilsi at denne utgjør en lågere risiko enn arten generelt. Vi har ikke undersøkt i hvilken grad andre kultivarer eller frøkilder av Cotoneaster lucidus har dokumenterte egenskaper som vil kunne påvirke invasjonspotensialet og/eller økologisk effekt slik at man kunne forvente en annen risiko enn den som gis i den generelle vurderingen av arten.