Vincetoxicum rossicum russesvalerot

Russesvalerot Vincetoxicum rossicum er en flerårig og langlevd slyngplante med omfattende jordstengel, sterk klonal vekst, og god frøreproduksjon med effektivt vindspredte frø. Se Gram (1995) og Denis & Cappuccino (2005) for mer utfyllende informasjon om artens reproduksjonsbiologi. Frøene har god spiredyktighet. Den kommer fra Sørøst-Europa (Ukraina, Sør-Russland).

Førstefunnet - ved Ekeberg i Oslo - er ikke langt fra ballastkaia på Grønlia, i bruk i den perioden arten kom inn. Vi kan anta tre historiske spredningskilder, en fra Ekeberg i Oslo fra 1865, en fra Bygdøy i Oslo fra 1872, og en ved Løkkebergene i Bu Drammen med første observasjon i 1934. De er sannsynligvis etablert uavhengig av hverandre. I perioden fra 1865 og noen tiår fremover er arten funnet fra områder rundt Oslo som Ekebergskråningen og Bygdøy. Sistenevnte er det stedet i Norge med flest dokumenterte funn av russesvalerot. Det finnes ett funn fra Øf Fredrikstad: Krosnæs fra 1902, uten gjenfunn og med usikker identifisering. I tillegg finnes det flere funn fra seint 1800-tall i Oslo, uten årstall eller nøyaktig stedangivelse.

Arten synes å ha hatt en uvanlig lang latensperiode i norsk natur før mer ekstensiv spredning begynte. Det var ikke før etter 1950 at russesvalerot ble dokumentert fra øyene i indre Oslofjord. I 1952 ble den registrert på Malmøykalven, i 1955 på Lindøya, og etter dette har den etablert seg grundig på ca. 10 øyer. Bestandene begynte å ekspandere rundt 1980. Rundt år 2000 dannet den tette monokulturer på enkelte plasser på Gressholmen, Lindøya og Hovedøya. Arten er i spredning i kystnære strøk og har spredd seg sørover til Ak Oppegård i 1996, Ak Nesodden i 1998, Ak Frogn i 2000 (Bjureke 2007) og Ak Skedsmo 2010. Den skal også være funnet i Bu Hurum (Kristina Bjureke pers. medd.). Det er blitt lett etter den ved Østensjøvannet, da det finnes belegg fra 1965 derfra, men den er ikke gjenfunnet. Bestanden i Drammen var der fortsatt i 2014 (R. Elven observ.).

Arten kan være kommet inn som hageplante eller som blindpassasjer. Innførselsmåtene er ikke sikkert kjent til tross for flere litteratursøk. Arten spres med lokal klonal vekst med jordstengler, kanskje også noe spredning av biter av jordstengler i sjøen. Effektiv vindspredning av frøene, trolig over kilometer (f.eks. mellom øyene i Indre Oslofjord).

Arten har et moderat invasjonspotensial, med usikkerhet ned til begrenset. Dette skyldes moderat median levetid kombinert med begrenset ekspansjonshastighet (med usikkerhet ned til liten). Arten ekspanderer langsomt, men jamt. Vanligvis vil en art med maksimal estimert levetid ha raskere ekspansjonshastighet. Den låge ekspansjonshastigheten forklarer usikkerheten ned til begrenset invasjonspotensiale. Spredningen er foreløpig begrenset til den innerste delen av Oslofjorden og til én forekomst (trolig stagnerende) i Drammen. Det er trolig bare et tidsspørsmål før arten begynner å spre seg ytterligere sørover fra Oslo langs Oslofjorden.

Etableringen skjer for en vesentlig del i sjeldne og sårbare (prioriterte) naturtyper, spesielt på grunnlendt kalkmark i kambro-silur-feltet ved Oslo (Bjureke 2007). Voksestedene der russesvalerot ekspanderer raskest er på steinete ruderatmarker (som fyllingen mellom Gressholmen og Rambergøya), i skråninger med ustabil mark av skifer, og på åpen grunnlendt kalkmark. Russesvalerot går gjerne inn i kantkratt, kalkfuruskog og kalklindeskog, på disse mer skyggefulle voksestedene blir den mer lianevoksende. Den setter frø selv i halvskygge. De siste ti årene er den registrert i nye naturtyper som rik fuktmark (Oslo: Rambergøya og Lindøya), side ved side med mjødurt, og strandberg (Oslo: Hovedøya og Store Herbern). Spredningspotensialet må regnes som høyt i strandnære områder. Arten viser tydelig preferanse for kalkrike naturtyper og spesielt for grunnlent baserik mark som er en sjelden og truet naturtype. Dette innebærer en trussel for sårbare forekomster av rødlistete arter. På flere steder på øyene i indre Oslofjord har russesvalerot invadert forekomster av rødlisteartene aksveronika Veronica spicata, smaltimotei Phleum phleoides, nikkesmelle Silene nutans, dragehode Dracocephalum ruyschiana, stjernetistel Carlina vulgaris og bakkekløver Trifolium montanum eller nært disse. Etablerte individer blir storvokste, danner store tette kloner og kan oppta stor overflate. Stenglene er høye og arten blir dominerende på de lokaliteter der den etablerer seg godt. I tette bestander blir det skyggefult i feltskjiktet. Arten fortrenger derfor nesten alle andre arter der den etablerer seg effektivt. Arten medfører derfor en distinkt risiko for fortrengning av flere truete stedegne arter av karplanter på åpen grunnlendt kalkmark. Se Bjureke (2007).
Arten danner tette bestander i mange ulike naturtyper spesielt åpne og halvåpne habitater. Den etablerer seg blant annet i prærie, alvar, strandsone, skogkanter og lysåpne skoger (Weston 2005, DiTomasso et al. 2005). En amerikansk undersøkelse (Ernst & Cappuccino 2005) viser at leddyr (arthropoder) minker ved kolonisering av russesvalerot.

Russesvalerot vurderes til svært høg økologisk risiko, med usikkerhet ned til høg risiko. Dette er en kombinasjon mellom et moderat (til begrenset) invasjonspotensiale, og store økologiske effekter.

Bekjempelse av russesvalerot begynte på Hovedøya i 2004. De siste ti årene har Oslo kommune betalt for ca. 6-8 månedverk med bekjempelse av arten. Bekjempelsen utføres på Bygdøy, Malmøya, Hovedøya, Gressholmen, Rambergøya, Heggholmen, Store Herbern, Lindøya, Husbergøya, N Skjærholmen og Nakholmen. Arten er også blitt bekjempet i Ak Skedsmo (Svein Rune Ussberg pers. medd.)