Carduus nutans nutans nikketistel

Nikketistel Carduus nutans subsp. nutans (tidligere C. nutans) er en toårig plante som har sin naturlige utbredelse fra Middelhavsområdet nord til Sør-Skandinavia. Den formerer seg med frø, og fruktene spres med vind og med dyr.

Nikketistel har reprodusert med frø mange steder i Norge og har hatt rimelig stabile bestander over perioder på 20-75 år på minst åtte steder, men den synes likevel å ha gått ut som permanent art i norsk flora. Den kan ha et potensial ved marginalt bedre klima; den er stabil nord til Sør- og Øst-Sverige. Det første norske funnet ble trolig gjort i Oslo på 1820-tallet (sjøl om Gunnerus 1776 nevner arten fra Norge), men det første daterte funnet er fra Te Porsgrunn: Brevik i 1846, og her ble den stabil i nesten 60 år (og senere funnet i Stathelle i Te Bamble, rett over sundet, fra 1904 til 1923). Nesten alle de tidligere funnene har tilknytning til ballastplasser: Øf Halden; Sarpsborg: Sannesund, stabil i 55 år; Fredrikstad: Røds bruk på Kråkerøy, stabil i 20 år, Øra, stabil i 29 år; og Te Porsgrunn: Brevik og Bamble: Stathelle, trolig stabil i over 75 år. Senere funn, fra slutten av 1800-tallet og framover, er knyttet til møller. En rimelig etablert ugrasforekomst synes å ha eksistert på Skudenes i Ro Karmøy fra 1932 til 2000. Nikketistel er ikke funnet etter 2000 og er mest trolig utgått i Norge.

Planten er kommet inn med ballast og noe senere som forurensning med korn.

Invasjonspotensialet er lite, med minste skår på median levetid (muligens utdødd) og på ekspansjonshastighet (negativ populasjonsutvikling over lang tid).

Planten vurderes å ha en liten negativ økologisk effekt knyttet til hybridisering med introgresjon. Hybrider med den hjemlige eller gamle fremmede (før 1800) arten krusetistel C. crispus er kjent fra to av lokalitetene: Røds bruk i Øf Fredrikstad og Brevik i Te Porsgrunn, men bare fram til 1910. Hybridene er trolig delvis fertile og med muligheter for introgresjon med foreldrene (se kanadiske arbeider referert hos Stace et al. 2015), men virkningen er meget lokal og kan vare over en del tid ved flerårige hybrider, sjøl om det ene foreldrearten (nikketistel) er i ferd med å forsvinne eller er forsvunnet fra stedene.

Nikketistel vurderes til låg økologisk risiko, en kombinasjon mellom et lite invasjonspotensial og en liten negativ økologisk effekt knyttet til hybridisering med introgresjon. Arten har hatt stabil forekomst i Norge (frøreproduksjon), men permanent bestand var likevel avhengig av innførsler og ingen av forekomstene ble helt permanente. Den kan nå kanskje regnes som en utdødd fremmed art hos oss.