Campanula patula engklokke

Engklokke Campanula patula er en toårig urt med frøformering. Den stammer fra noe østlige deler av Sør-, Mellom- og Nord-Europa og Vest-Sibir. Frøene spres nokså passivt, og hoveddelen av spredningen skjer nok med transportmidler, med grasfrø og med fôrtransporter.

Engklokke kom inn med utenlandsk, trolig mellomeuropeisk eller svensk grasfrø fra 1860-tallet og fikk et visst areal på Østlandet der arten raskt ble semi-stabil. Siden har den hatt permanent forekomst - sjøl om den ofte har skiftet mellom ulike enger - i fylkene Østfold, Akershus, Hedmark, Oppland og Buskerud, trolig også nordre Vestfold, indre Telemark og kanskje indre Aust-Agder. I resten av landet, bortsett fra ST Røros (grensa til Hedmark), har forekomster vært kortvarige. Det er gjort særlig mange funn og observasjoner i Buskerud (76 forekomstruter), til tross for at dette fylket ikke er blant de best undersøkte, og det er gjort uvanlig mange observasjoner i Hedmark (35) sammenliknet med Oppland (8). Det er lite trolig at det kommer inn mye engklokke med utenlandsk såfrø i dag, men arten spres fortsatt inn med biltrafikk fra Sverige, og den norske populasjonen på Østlandet er stor og stabil. I de siste årene er det også registrert noe innførsel med utenlandsk tømmer ved papirfabrikkene i Bu Hurum og Vf Sande.

Arten er innført med grasfrø, som blindpassasjer med transportmidler og med fôrtransporter. Videre spredning skjer med transportmidler og fôrtransporter.

Invasjonspotensialet er stort, med lang median levetid og moderat ekspansjonshastighet (180-200 m/år), mye av potensialet for utbredelsesområde er trolig allerede realisert. Videre økning vil trolig skje ved fortetning mer enn ved utvidelse av utbredelsesområdet.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten. Sjøl om arten lokalt er hyppig i enger, utgjør den lite i biomasse og fortrenger ikke påvisbart andre arter.

Engklokke vurderes til potensielt høg risiko, men utelukkende på grunn av invasjonspotensialet. Arten hadde en sterk ekspansjon fra 1860-tallet fram til 1920-tallet; deretter har den bare hatt moderat økning og innen området for stabil populasjon. Den inntar mange kulturmarktyper, spesielt tradisjonelt drevne typer av slåtteenger, men gjør ingen påviselig skade. Endringen fra forrige vurderingsrunde i 2012, hvor den ble vurdert til låg risiko, er trolig en kombinasjon mellom endret beregningsmåte og en del nyfunn siden den gang.