Dasysiphonia japonica japansk sjølyng

Japansk sjølyng (Dasysiphonia japonica) er en fint forgreinet rødalge som kan bli opptil 30 cm lang. Arten vokser ofte som tette matter på bunnen og slike matter overlever vinteren. Nye planter vokser raskt opp fra fragmenter på våren. Arten trives under de fleste miljøforhold, men har begrenset forekomst på bølgeeksponerte lokaliteter (Husa mfl. 2004). Studier tyder på at vanlige beitere på rødalger som små krepsdyr unngår å spise arten (Sagerman mfl. 2015).

Arten ble første gang registrert i Austevoll i Hordaland 1996, den har siden spredd seg inn i langs sørlandskysten, inn i Oslofjorden og nordover vestlandskysten til Trondheimsfjorden. Den går også inn i fjordområder slik som Hardangerfjorden i Hordaland og Lysefjorden i Rogaland (Husa mfl.2004). Etter arten kom til Norge har den blitt svært vanlig og den kan dominere algevegetasjonen i enkelte biotoper (særlig i strømrike sund og poller). Etter noen år ble en minkende biomasse observert (upubliserte data). Imidlertid har arten blitt observert i ganske store mengder på Sørlandet og i Rogaland i 2017, noe som tyder på at arten kan ha store bestandsvingninger. Dette medfører at den økologiske effekten kan variere tilsvarende. I Skagerrak-området vil den sannsynligvis kunne redusere etablering av sukkertare, sammen med Bonnemaisonia hamifera, en annen introdusert rødalge.

Arten spres både med tetrasporer og vegetative fragment. Det er ikke observert hunn og hannplanter i Norge, og kun gjort sporadiske funn av slike ellers i Europa, noe som tyder på at aseksuell reproduksjon er den viktigste spredningsmåten her (Husa & Sjøtun 2006). Fragmentene er lette og kan flyte langt avgårde med strømmen og kan overleve i ballastvann og vokse opp til nye planter (Sjøtun et al. 2008).

Arten har spredd seg raskt siden etablering i Norge. Den ble registrert i Norge i første gang i 1996 i Hordaland, og finnes nå langs hele kysten fra svensegrensa til og med Sør-Trøndelag. Resultat fra molekylærbiologiske undersøkelser av arten tyder på flere introduksjoner til Norge (Bjærke 2004). Undersøkelser av forekomsten av arten på 40 lokaliteter i Hordaland i 2001 viste at det var svært mye av arten i strømrike sund, poller og på semi-eksponerte lokaliteter (Husa 2003) . En gjenundersøkelse av et antall av disse stasjonene i 2009, viste at det nå var mye mindre at arten i strømrike sund og på semi-eksponerte lokaliteter mens forekomsten var uendret i pollene (upubliserte data). Studier av artens forekomst på østkysten av Nord-Amerika i fem år etter at den etablerte seg, viser også at artens forekomst her minker i forekomst etter en dominerende dekningsgrad de første årene (Ramsay-Newton 2017).

Studier fra østkysten av Nord-Amerika viser en betydelig redusert biodiversitet i algesamfunn på 1-5 meters dyp når D. japonica etablerer seg, og redusert biodiversitet vedvarte på lokalitetene etter 5 år selv om forekomsten av D. japonica minket i perioden. I Sør-Norge trives arten særlig godt på løsliggende kalkalgeforekomster, og kan skygge for kalkalgene og redusere vekstrater, men det er usikkert i hvor stor grad disse vil påvirkes. På tilsvarende måte som Bonnemaisonia hamifera kan denne arten hindre gjenetablering av sukkertare og lignende arter. De to introduserte artene kan sammen gi en forsterket effekt.