Polygonum aviculare rurivagum granntungras

Granntungras Polygonum aviculare subsp. rurivagum hører til det ettårige tungras-komplekset P. aviculare der det i tillegg til granntungras er fem hjemlige underarter i Norge. Granntungras er småvokst, med sjølpollinering og god fruktsetting, men ingen spesielle tilpasninger til frøspredning. Den spres trolig mye med transportmidler (tog, bil, føtter). Den er vest- og mellomeuropeisk og regnes som hjemlig (stedegen) nord til Danmark og Sør-Sverige (med noe uenighet mellom ulike forfattere, sammenlikn Karlsson 2000 med Hartvig 2015).

Det er en uklar historie omkring denne planten, på grunn av få data og mye misforståelser. Av sikkert dokumenterte funn har vi to fra 1860-tallet (Oslo 1868, Bu Ringerike 1868), kanskje fra bygate og tørr kulturmark. Fra 1880 til 1920 er det tre funn, to fra ballastjord (Øf Fredrikstad 1903, VA Kristiansand 1880) og ett fra innsjøstrand (Op Gran 1905). Mellom 1920 og 1980 er det kjent bare tre funn: VA Mandal i byen 1933, Op Lillehammer: Fåberg 1940, og VA Farsund: Austhasselstranda 1965 (dette trolig resultat av en spontan innvandring med havstrømmer eller fugl fra Danmark eller De britiske øyer). Fra 1995 framover er det gjort noen flere funn på skrotemark på Østlandet, på jernbanestasjon (He Våler: Braskereidfoss 1995 1998), på veikanter (Øf Hobøl 2007, He Løten 2001), og på flis- og barkhauger ved cellulosefabrikk med importert tømmer (Bu Hurum 2004). Planten er sett noen få ganger til de siste årene, uten at den er blitt samlet, innen det samme rammeområdet på Østlandet, men observasjoner kan ikke godtas i den kompliserte gruppen som denne planten tilhører.

Planten er kommet inn med ballastjord og med transportmidler, og viderespredt med transportmidler (tror vi; det er sørgelig få opplysninger). Muligens har den også spredt seg inn spontant (se ovafor).

Invasjonspotensialet vurderes til begrenset, med usikkerhet til lågt, som en kombinasjon av begrenset median levetid og begrenset (til låg) spredningshastighet. Datagrunnlaget er imidlertid mangelfullt, og mørketallet kan være svært høgt.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til planten. Man kunne anta at granntungras ville krysse seg introgressivt med en eller flere av de fem andre underartene, men dette er ikke dokumentert. En årsak kan være at disse plantene stort sett pollinerer seg sjøl (autogami), noe som i stor grad vil forhindre hybridisering. En annen årsak kan være at de er genetisk godt skilte arter, heller enn underarter, noe som understøttes av at de svært ofte finnes i blandete bestander med 2 eller 3 arter, uten noen mellomformer. Uansett, så kan vi ikke føre opp introgresjon med noen hjemlige taxa som risikofaktor her.