Picea mariana svartgran

Svartgran Picea mariana er naturlig hjemmehørende i nordøstlige USA, hele Canada og Alaska. Svartgran er trolig ett av de fire mest hardføre og nøysomme bartrær på den nordlige halvkule (sammen med kvitgran Picea glauca og to lerkearter), og den danner polar skoggrense (sammen med kvitgran P. glauca) i hele Nord-Amerika. Svartgran tåler godt både frost og tørke. Den kan dessuten vokse i kalde og næringsfattige skog- og heityper der vår egen gran ikke har noen sjanse, og i tillegg i myr (kvitgran og svartgran er treslagene i amerikansk ’muskeg’). Arten formerer seg med frø. Frøene har vinge og kan spre seg over svært store avstander, f.eks. med vind over is- og snødekte overflater.

Svartgran er plantet i arboretet i Svinvik i MR Surnadal. Den er brukt som grensemarkering i skog/hei (den vokser langsomt) i MR Skodje Mørkeset, hvor den nå (2015) er i spredning. Den er imidlertid forsøksvis plantet som produksjonsart i flere fylker på Østlandet.

Svartgran egner seg lite som skogbruksart, men vi antar spredning fra forsøksplantninger på Østlandet. Den er nok heller ikke importert til landet via gartnerier og lignende.

Svartgran har foreløpig et lite invasjonspotensial som en kombinasjon av begrenset median levetid og ingen notert ekspansjon.

Arten har ingen kjent negativ økologisk effekt i dag, Men svartgran har, som kvitgran, potensial for å etablere seg i naturtyper langt ut i både kystlynghei og boreal hei, i hele bjørkebeltet i fjellet og i nord, og opp og ut i alpin og arktisk sone som et skoggrense-tre. Den er også eminent egnet til å innta nesten alle typer myr og sumpmark, spesielt på næringsfattig grunn. Den kan dermed føre til fortrengning og strukturendring om den blir tatt i bruk i landet i større skala. Vi kan nesten ikke forestille oss en annen art som vil ha så store virkninger i norsk natur som svartgran, dersom den begynner å etablere og spre seg effektivt.