Salix alba vitellina gullpil

Gullpil er en kulturrase av kvitpil, Salix alba var. vitellina, dyrkes oftest som en stor busk eller som et tre som kan bli meget stort. Den formerer seg ved avskårne og avbrukne kvister og kan formere seg seksuelt med frø. Den er i raskt økende bruk som prydtre, både i privathager og i anlegg.

Gullpil er funnet spredt ut i norsk natur som enkelttre eller små grupper, trolig alltid med bakgrunn i utkast av hageavfall og litt spredning langs vassdrag. Først funnet forvillet i Ak Asker i 1964, og senere med jamn økning i Østfold (først registrert i 2010), Akershus med Oslo, Hedmark (først i Ringsaker 2001), Buskerud (først i 1991, mange steder), Vestfold (først i 1988), Telemark (først i Kragerø i 1967), og i Nord-Trøndelag (først i Steinkjer i 2013). Ved kjøring av R-skriptet for ekspansjonshastighet, er beste estimat for start i norsk ekspansjon ca. 1946. Det kan også allerede være dokumentert funn fra flere andre steder fordi 125 herbariebelegg fra norsk natur, fra Østfold inn til Oppland og langs kysten til Rogaland (og i Nord-Trøndelag), ikke har vært tilgjengelig for identitetskontroll. Trolig hører opp mot halvparten av disse til var. vitellina. Vi tror at mørketallet kan være høgt.

Varieteten er innført som hageplante. Den spres med avskårne og avbrukne kvister som rotslår og som transporteres langs vassveier.

Invasjonspotensialet er moderat, en kombinasjon av moderat median levetid og begrenset (med usikkerhet til moderat) ekspansjonshastighet. Foreløpig er ikke planten registrert med reproduserende bestand, og all økning skyldes avbrukne kvister. Hageplantene er nesten alltid hannplanter, noe som gjør mulighetene for frøreproduksjon små.

Gullpil vurderes til ingen kjent økologisk effekt. Arten Salix alba, inkludert kultivarrasen gullpil var. vitellina, kan hybridisere med den stedegne arten istervier S. pentandra. Hybridiseringen må skje ved at istervier pollineres fra sølvpil. Hybriden mellom de to artene er hyppig, har et visst potensial for videre hybridisering (se grønnpil S. x fragilis), og representerer dermed i prinsippet en introgresjonsrisiko. Omfanget er trolig svært begrenset, og dessuten begrenset til de små delene av landet der sølvpil (og kvitpil ellers) dyrkes i nærheten av istervier. Vi har ikke sett spor av introgresjon i bestander av istervier fra kvitpil. Vi anser dermed denne effekten som usannsynlig og velger å se bort fra den.

Gullpil vurderes til låg økologisk risiko, og bare på grunn av invasjonspotensialet. Varietetene/kultivarene av kvitpil ble ikke vurdert i forrige runde i 2012. De vurderes denne gang fordi de lander i nokså ulike risikokategorier.