Gobio gobio sandkryper

Sandkryper Gobio gobio er en fremmed ferskvannsfisk innen karpefamilien. Den har sin opprinnelse i Europa og ble trolig innført en gang på 1980-tallet. Sandkryperen har en liten kroppstørrelse med tykke lepper og med munnen tydelig på undersiden av hodet. Den har én skjeggtråd på hver side av munnen. Sandkryperen kan bli ca. 20 cm lang, men blir sjelden over 15 cm. Den lever på bunnen og henter føden sin der. Undersøkelser i Numedalslågen viste at fjærmygglarver var dominerende i dietten (Pethon & Barstad 1998). Den spiser imidlertid litt av de fleste tilgjengelige næringsdyr. I noen mager ble det også påvist detritus, som viser at arten er nær knyttet til elvebunnen i sitt næringssøk. Sandkryperen er en porsjonsgyter, og tidspunktet avhenger av vanntemperaturen. Den trenger over ca. 18 grader i en lenger periode for at gytingen skal bli vellykket (Kestemont 1990). I Numedalslågen starter ikke gytingen før i juli måned (Pethon & Barstad 1998).

Sandkryperen ble innført til Numedalsvassdraget, trolig ikring midten på 1980-tallet. Det første individet ble fanget ved Utkleiv i Lardal kommune i Vestfold høsten 1991 (Eken & Borgstrøm 1994). Denne lokaliteten ligger ca. 30 km fra sjøen. Ved en undersøkelse på samme lokalitet i mai året etter ble det fanget ytterligere ett individ. I tillegg ble det fanget ett individ ved Brufoss som ligger ca.15 km lengre opp i vassdraget. De tre individene målte henholdsvis 41, 62 og 156 mm. På det på det tidspunktet må det følgelig ha vært flere årsklasser i elva. Undersøkelser i 1996 og 1997 viste en kraftig bestandsøkning hos sandkryperen i vassdraget, både mht. utbredelse og tetthet. Den forekom nå mellom Hvittingfoss i Buskerud til Hagtvedtbekken sør for Eftedal i Vestfold, ei strekning på 58 km (Pethon & Barstad 1997, 1998). På de fleste undersøkte lokaliteter ble det nå påvist fire årsklasser inkludert årsyngel (0+). Seinere har sandkryperen spredt seg til Korvikvannet, Åsrumvannet og nedre deler av Hagnesvassdraget (Fjørelva), og ellers til flere sideelver til Numedalslågen. I 2004 ble det også påvist sandkryper i Nesheimvatnet på Lista i Farsund kommune, Vest-Agder (Lura 2004). Et prøvefiske med garn viste at innsjøen allerede hadde en tett bestand av sandkryper med et utbytte på 47 individ pr. 100 m² garnareal. Det ble også fanget sandkryper i Vansebekken ved Vanse sentrum. Fylkesmannen i Vest-Agder mottok nemlig noen år før 2004 en ukjent fiskeart som var fanget i Nesheimvatnet. Det er sannsynlig at sandkryperen har vært her i flere år for det var altså en tett bestand her i 2004 med mange størrelsesklasser representert. Seinere ble det kjent at det allerede ikring år 2000 ble påvist sandkryper i Prestvannet litt nordøst for Nesheimvatnet (Hesthagen & Sandlund 2015). Denne karpefisken ble trolig innført til Farsundområdet en gang tidlig på 1990-tallet.

Sandkryperen har trolig blitt introdusert av fiskere som har brukt den som agn. Undersøkelser i Numedalslågen tyder på at den har en god evne til oppstrøms vandring dersom den ikke støter på fysiske barrierer. Det er antatt at spredningen innen et vassdrag skjer ved aktiv vandring av gytemodne individ (Pethon & Barstad 1998).

Sandkryperen har et begrensa invasjonspotensial. Det har ikke vært stor spredning i det siste. Sandkryper avhenger av mennesker for å bli spredt til nye vassdrag, hvilket kan skje om den blir benyttet som agn ved fiske. Sjøl om motivasjonen for spredning blant fiskere er begrenset for en slik art som kun benyttes som agn, er det en viss fare for videre spredning (Hesthagen & Sandlund 2006). Med flere forekomster av tette bestander, øker faren for at fiskere eller annen aktivitet forårsaker at den blir overført til andre vassdrag. Det kan også skje nye innførsler fra utlandet.

Arten ser ikke ut å ha noen betydelig økologisk effekt. Det er trolig relativt liten konkurranse mellom sandkryper og laksefisk om plass og næring i rennende vann. Sandkryperen er en habitatgeneralist, og er ikke utpreget territoriell eller sosial (Lobón-Cerviá mfl. 1991, Prenda mfl. 1997). I Numedalslågen er det påvist en viss habitatoverlapp mellom sandkryper og eldre laks- og ørretunger (Pethon & Barstad 1998). Årsyngelen til sandkryperen ble derimot bare funnet på sakteflytende partier med sand- og bløtbunn grunnere enn 0,5 m. Ettåringene ble delvis funnet på de samme områdene, men også på grus- og steinbunn med strømhastighet på ca. 0,5 m/sek og på dyp opp til 1 m. Eldre og kjønnsmodne individ synes å forekomme mest i de dypeste delene av elva. Sandkryperen synes følgelig å oppholde seg mest på områder som er mindre viktige for laks- og ørretunger. Fjærmygglarver dominerte i dietten hos sandkryperen, mens laks- og ørretunger hadde en mer variert diett som bestod av fjærmygg-, vårflue- og døgnfluelarver. Det er altså noe overlapp i næring hos de tre fiskeartene, noe som tyder på en viss interspesifikk konkurranse. I Numedalslågen har det vært samlet inn sandkryper og laksunger ved hjelp av en spesialutviklet not i seks år i perioden 2005-2013. I denne perioden har andelen sandkryper i forhold til laksunger utgjort 2-59 % av totalen (Aarestad 2009, 2010, 2011, 2013). Forholdet mellom antall laks og sandkryper ser ut til å ha en sammenheng med gjennomsnittlig sommertemperatur i elva (Aasestad 2013). Den største andelen sandkryper ble funnet 2006, som var en uvanlig varm sommer. Seinere har det vært en reduksjon både i mengden sandkrypere i forholdet til antall lakseunger etter flere kjølige somre. Dette skyldes trolig at sandkryperen må ha en vanntemperatur på over ca. 18 grader i en lenger periode for vellykket gyting (Kestemont 1990).

Sandkryperen har blitt satt ut i Numedalsvassdraget (Buskerud/Vestfold) og Nesheimvassdraget i (Vest-Agder). Dette skjedde trolig i henholdsvis på 1980- og 1990-tallet. I Numedalslågen er det lite innslag av sandkryper på typiske leveområder for laksunger, dvs. på steinbunn på strømførende strekninger. Det er relativt liten overlapp i næringsvalg mellom de to artene. Det har trolig ikke vært noen økning i sandkrypere i løpet av de siste årene. Følgelig bør den ikke representerer noen alvorlig trussel for produksjon av laks i elva. Derimot har sandkryperen dannet en tett bestand i Nesheimvatnet. Tette bestander vil trolig være mest framtredende i grunne og kystnære lokaliteter med et relativt gunstig klima for arten. Et endret klima med høyere temperatur vil kunne favorisere sandkryperen ved f.eks. økt rekruttering. Sandkryper har begrensa invasjonspotensial og ikke kjente økologiske effekter, hvilket gir lav risiko.