Ameiurus nebulosus dvergmalle

Dvergmallen Ameiurus nebulosus er en fremmed ferskvannsfisk innen dvergmallefamilien. Den har sin opprinnelse i Nord-Amerika, og ble innført til Norge i 1890. Dvergmallen kan ikke forveksles med andre fiskearter i norsk fauna. Kroppen er forholdsvis langstrakt, mørk gulbrun av farge, uten skjell, og med fire par lange skjeggtråder omkring munnen. Dvergmallen foretrekker grunne, lite eksponerte ferskvannslokaliteter med dominans av makrofytter (Weaver mfl. 1997, Barnes & Hicks 2003). Den tåler svært dårlig vannkvalitet og har små krav til oksygeninnhold (Nichols 1991). Dvergmallen har et bredt valg av næringsdyr, og spiser alt fra plantekost, bunndyr og fisk (Barnes & Hicks 2003). Den gyter om sommeren på grunt vann, og lager en gytegrop innunder en stein eller nedsunket trestamme. Egg og yngel voktes av hannen. Vanlig fangststørrelse i Norge er 100-200 g, men det er tatt individ på 1-2 kg. Det foreligger ingen kunnskap om artens økologi i Norge.

Dvergmallen ble innført til Oppsjøen i Årosvassdraget i Drengsrudmarka i Asker i 1890 (Collett 1905). En del år seinere ble imidlertid i Svarteputt litt nord for Oppsjøen angitt som introduksjonssted (Huitfeldt-Kaas 1918). Dvergmallen ble visstnok innført som akvariefisk. Det må derfor ha vært yngel eller ungfisk. Utsettingen ble trolig gjort i den tro at det var vanlig malle med forhåpninger om å etablere en bestand av stor fisk. I Asker kalles dvergmallen gjerne "Amerikaner" etter sitt opprinnelsessted.

Dvergmalle har seinere enten spredt seg eller blitt satt ut i flere innsjøer både i Åros- og Askerelvavassdraget lengre øst. Her finnes den fra Semsvannet og trolig nedover hele vassdraget, inkludert Askerelva. I disse to vassdragene kan det være dvergmalle i ca. 19 innsjøer. Forekomster i mellomliggende bekker og elver kommer i tillegg. I Hosletjern på Snarøya ble det rapportert om dvergmalle til Zoologisk Museum i 1985 (Åge Brabrand, pers. med.). Dvergmalle ble satt ut i Rottungen og Rypetjern i Nordmarka (Grande 1958). Statusen til dvergmalle i disse lokalitetene er imidlertid usikker (Anon. 2012). Videre er det dvergmalle i Sølvdobla i Østmarka, Mossevassdraget (Anonym 2004) Det finnes liten kunnskap om når dvergmalle har blitt satt ut i de enkelte innsjøene. Men alt tidlig på 1900-tallet hadde den spredt seg til flere vann i Årosvassdraget (Collett 1905). Det er nærliggende å anta at dette gjaldt innsjøene nedenfor Oppsjøen; Ulvenvannet, Nordvannet og Verkensvannet. Det ble altså rapportert om dvergmalle i Svartputt tidlig på 1900-tallet (Huitfeldt-Kaas 1918). I Rottungen og Rypetjern i Nordmarka skjedde trolig utsettingen på 1950-tallet (Grande 1958).

Den første utsettingen av dvergmalle omfattet importert akvariefisk fra Nord-Amerika. Seinere spredte den seg til en del nedenforliggende innsjøer. De fleste lokaliteter med dvergmalle skyldes at mennesker har flyttet den, trolig ved fangst av voksne individ.

Dvergmalle har et begrensa invasjonspotensiale. Motivasjonen blant personer som sprer fisk anses som relativt liten for denne arten. Den har svært liten evne til egenspredning. Selv om arten har hatt tilhold i Norge i nærmere 130 år, har spredningen altså vært beskjeden. Dvergmalle er imidlertid en robust og hardfør art som lett vil etablere seg om den først blir satt ut (jf. Collett 1905). Den er også relativt lett å fange ved meitefiske, gitt at den finnes i en viss mengde.

Det foreligger ingen kunnskap om dvergmallen sin biologi og mulige interaksjoner med andre fiskearter i norsk natur. Økologiske effekter av dvergmalle er derfor lite kjent. I de fleste lokaliteter blir ikke dvergmallen særlig tallrik, og konkurrerer trolig i liten grad med andre arter om plass. Den er heller ikke påvist å være bærer av spesielle parasitter eller sykdommer. Dvergmallen har et bredt valg av næringsdyr, og spiser alt fra plantekost, bunndyr og fisk (Barnes & Hicks 2003).

Til tross for at dvergmallen har vært i Norge i nærmere 130 år, har den en svært begrenset utbredelse. Den har følgelig et begrensa invasjonspotensial. Den danner heller ikke spesielt tette bestander og har ikke kjente negative effekter på andre arter i norsk natur. Dvergmalle havner i kategorien lav risiko.