Behandlet i 2018 av ekspertkomite for Fisker

Ameiurus nebulosus dvergmalle

Fremmed art innenfor avgrensninga som er observert og etablert i Norge. Vurdert for Fastlands-Norge med havområder.

Lav risiko LO

Arten har begrensa invasjonspotensiale, og ingen kjent økologisk effekt.

Utslagsgivende kriterier: 2A,1

  • SE Svært høy risiko
  • HI Høy risiko
  • PH Potensielt høy risiko
  • LO Lav risiko
  • NK Ingen kjent risiko
  • NR Ikke risikovurdert
Økologisk effekt 14 24 34 44
13 23 33 43
12 22 32 42
11 [21] 31 41
Invasjonspotensial
Forklaring på risikomatrisen

Kriterier som har vært utslagsgivende for risikokategorien

Invasjonspotensiale: 2A

Økologisk effekt: 1

Kategori og kriterier

Oppsummering

Arten hører til artsgruppen Fisker og er limnisk.

Dvergmallen Ameiurus nebulosus er en fremmed ferskvannsfisk innen dvergmallefamilien. Den har sin opprinnelse i Nord-Amerika, og ble innført til Norge i 1890. Dvergmallen kan ikke forveksles med andre fiskearter i norsk fauna. Kroppen er forholdsvis langstrakt, mørk gulbrun av farge, uten skjell, og med fire par lange skjeggtråder omkring munnen. Dvergmallen foretrekker grunne, lite eksponerte ferskvannslokaliteter med dominans av makrofytter (Weaver mfl. 1997, Barnes & Hicks 2003). Den tåler svært dårlig vannkvalitet og har små krav til oksygeninnhold (Nichols 1991). Dvergmallen har et bredt valg av næringsdyr, og spiser alt fra plantekost, bunndyr og fisk (Barnes & Hicks 2003). Den gyter om sommeren på grunt vann, og lager en gytegrop innunder en stein eller nedsunket trestamme. Egg og yngel voktes av hannen. Vanlig fangststørrelse i Norge er 100-200 g, men det er tatt individ på 1-2 kg. Det foreligger ingen kunnskap om artens økologi i Norge.

Dvergmallen ble innført til Oppsjøen i Årosvassdraget i Drengsrudmarka i Asker i 1890 (Collett 1905). En del år seinere ble imidlertid i Svarteputt litt nord for Oppsjøen angitt som introduksjonssted (Huitfeldt-Kaas 1918). Dvergmallen ble visstnok innført som akvariefisk. Det må derfor ha vært yngel eller ungfisk. Utsettingen ble trolig gjort i den tro at det var vanlig malle med forhåpninger om å etablere en bestand av stor fisk. I Asker kalles dvergmallen gjerne "Amerikaner" etter sitt opprinnelsessted.

Dvergmalle har seinere enten spredt seg eller blitt satt ut i flere innsjøer både i Åros- og Askerelvavassdraget lengre øst. Her finnes den fra Semsvannet og trolig nedover hele vassdraget, inkludert Askerelva. I disse to vassdragene kan det være dvergmalle i ca. 19 innsjøer. Forekomster i mellomliggende bekker og elver kommer i tillegg. I Hosletjern på Snarøya ble det rapportert om dvergmalle til Zoologisk Museum i 1985 (Åge Brabrand, pers. med.). Dvergmalle ble satt ut i Rottungen og Rypetjern i Nordmarka (Grande 1958). Statusen til dvergmalle i disse lokalitetene er imidlertid usikker (Anon. 2012). Videre er det dvergmalle i Sølvdobla i Østmarka, Mossevassdraget (Anonym 2004) Det finnes liten kunnskap om når dvergmalle har blitt satt ut i de enkelte innsjøene. Men alt tidlig på 1900-tallet hadde den spredt seg til flere vann i Årosvassdraget (Collett 1905). Det er nærliggende å anta at dette gjaldt innsjøene nedenfor Oppsjøen; Ulvenvannet, Nordvannet og Verkensvannet. Det ble altså rapportert om dvergmalle i Svartputt tidlig på 1900-tallet (Huitfeldt-Kaas 1918). I Rottungen og Rypetjern i Nordmarka skjedde trolig utsettingen på 1950-tallet (Grande 1958).

Den første utsettingen av dvergmalle omfattet importert akvariefisk fra Nord-Amerika. Seinere spredte den seg til en del nedenforliggende innsjøer. De fleste lokaliteter med dvergmalle skyldes at mennesker har flyttet den, trolig ved fangst av voksne individ.

Dvergmalle har et begrensa invasjonspotensiale. Motivasjonen blant personer som sprer fisk anses som relativt liten for denne arten. Den har svært liten evne til egenspredning. Selv om arten har hatt tilhold i Norge i nærmere 130 år, har spredningen altså vært beskjeden. Dvergmalle er imidlertid en robust og hardfør art som lett vil etablere seg om den først blir satt ut (jf. Collett 1905). Den er også relativt lett å fange ved meitefiske, gitt at den finnes i en viss mengde.

Det foreligger ingen kunnskap om dvergmallen sin biologi og mulige interaksjoner med andre fiskearter i norsk natur. Økologiske effekter av dvergmalle er derfor lite kjent. I de fleste lokaliteter blir ikke dvergmallen særlig tallrik, og konkurrerer trolig i liten grad med andre arter om plass. Den er heller ikke påvist å være bærer av spesielle parasitter eller sykdommer. Dvergmallen har et bredt valg av næringsdyr, og spiser alt fra plantekost, bunndyr og fisk (Barnes & Hicks 2003).

Konklusjon

Til tross for at dvergmallen har vært i Norge i nærmere 130 år, har den en svært begrenset utbredelse. Den har følgelig et begrensa invasjonspotensial. Den danner heller ikke spesielt tette bestander og har ikke kjente negative effekter på andre arter i norsk natur. Dvergmalle havner i kategorien lav risiko.


Vurdering etter alle kriterier

Forklaring på kriteriene

Invasjonspotensial

A-kriteriet: Populasjonens mediane levetid

Estimert levetid for arten i Norge, med usikkerhet

Delkategori 4   >= 650 år      

Estimeringsmåte c) Rødlistekriterier
Beskrivelse av data
Dvergmalle har overlevd i norsk natur i nærmere 130 år. Kjerneområdetr er Årosvassdraget og Askerelvavassraget, og sjøl om forekomstarealet er relativt lite (80 km2), er det ingen kjennskap til verken fragmentering, pågående bestandsnedgang eller ekstreme fluktuasjoner.
Gjeldende rødlistekriterium
B
Rødlistekategori
LC

B-kriteriet: Ekspansjonshastighet

Gjennomsnittlig ekspansjonshastighet, med usikkerhet

Delkategori 1   < 50 m/år      

Estimeringsmåte c) Anslått økning i forekomstareal siste året
Anslått økning i forekomstareal siste år (km²)
0
Beskriv underliggende antakelser og data
Ingen rapporter om økning i forekomstareal siste år
Ekspansjonshastighet i m/år
0

C-kriteriet: Kolonisert areal av naturtype

Andel av forekomstarealet til minst én naturtype som vil være kolonisert etter 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   < 5%      

Økologisk effekt

D- og E-kriteriet: Effekter på stedegne arter

D-kriteriet: Truete arter eller nøkkelarter

Kan arten påvirke truede arter eller nøkkelarter innen 50 år, med usikkerhet.

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      


E-kriteriet: Øvrige stedegne arter

Kan arten påvirke øvrige stedegne arter innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      

Stedegen art   Nøkkel­art Effekt Lokal skala Type inter­aksjon Dis­tanse­effekt Doku­mentert Gjelder doku­ment­asjonen norske for­hold
Salmo trutta LC Nei Svak Ja Konkurranse om plass Nei Nei False
Salmo trutta LC Nei Svak Ja Konkurranse om mat Nei Nei
Artene i naturtypen   Blir trua arter eller nøkkel­arter i natur­typen på­virket Effekt Lokal skala Type inter­aksjon Dis­tanse­effekt Doku­mentert Gjelder doku­ment­asjonen norske for­hold
F2 Nei Svak Ja Predasjon Nei Nei
F1 Nei Svak Ja Konkurranse om plass Nei Nei

F-kriteriet: Effekter på truete/sjeldne naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   = 0%      

G-kriteriet: Effekter på øvrige naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   < 5%      

H-kriteriet: Overføring av genetisk materiale

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      

I-kriteriet: Overføring av parasitter eller patogener

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      

Klimaeffekter

Delkategori for invasjonspotensial påvirkes ikke av klimaendringer.

Delkategori for økologisk effekt påvirkes ikke av klimaendringer.

Geografisk variasjon i risiko

Bakgrunnsinformasjon

Utbredelse i Norge

Nåværende utbredelse

Kjent Mørketall (faktor) Estimert totaltall (kjent * mørketall)
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Bestandsstørrelse
Forekomstareal (km2) 40 1 2 3 40 80 120
Utbredelsesområde (km2) 399
Andel av artens nåværende forekomst i sterkt endra natur: 0

Potensiell utbredelse

Siden dvergmallen ble innført 1890 har spredningen vært begrenset. Det er ikke rapportert om nye tilfeller i seinere år. Dette skyldes trolig først og fremst at dvergmallen har liten interesse blant trofe- og meitefiskere. Den er en robust art som lett vil etablere seg om den først blir satt ut. Det er usikkert om dvergmalle fremdeles forekommer i innsjøer i Oslomarka. Det forventes ikke at den vil øke sitt forekomstareal i løpet av de neste 50 åra. Mørketallene er anslått.
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Potensielt forekomstareal (km²) 40 80 120

Kjent og antatt utbredelse i dag, og om 50 år

for Norge
for Norge
  Fylke Kjent Antatt Potensiell
Øs Østfold
OsA Oslo og Akershus
He Hedmark
Op Oppland
Bu Buskerud
Ve Vestfold
Te Telemark
Aa Aust-Agder
Va Vest-Agder
Ro Rogaland
Ho Hordaland
Sf Sogn og Fjordane
Mr Møre og Romsdal
St Sør-Trøndelag
Nt Nord-Trøndelag
No Nordland
Tr Troms
Fi Finnmark
Sv Svalbard med sjøområder
Jm Jan Mayen

Utbredelseshistorikk i Norge

Dvergmallen ble innført til Oppsjøen i Årosvassdraget i Drengsrudmarka i Asker i 1890 (Collett 1905). En del år seinere ble imidlertid i Svarteputt litt nord for Oppsjøen angitt som introduksjonssted (Huitfeldt-Kaas 1918). Dvergmallen ble visstnok innført som akvariefisk. Det må derfor ha vært yngel eller ungfisk. Utsettingen ble trolig gjort i den tro at det var vanlig malle med forhåpninger om å etablere en bestand av stor fisk. I Asker kalles dvergmallen gjerne "Amerikaner" etter sitt opprinnelsessted.

Dvergmalle har seinere enten spredt seg eller blitt satt ut i flere innsjøer både i Åros- og Askerelvavassdraget lengre øst. Her finnes den fra Semsvannet og trolig nedover hele vassdraget, inkludert Askerelva. I disse to vassdragene kan det være dvergmalle i ca. 19 innsjøer. Forekomster i mellomliggende bekker og elver kommer i tillegg. I Hosletjern på Snarøya ble det rapportert om dvergmalle til Zoologisk Museum i 1985 (Åge Brabrand, pers. med.). Dvergmalle ble satt ut i Rottungen og Rypetjern i Nordmarka (Grande 1958). Statusen til dvergmalle i disse lokalitetene er imidlertid usikker (Anon. 2012). Videre er det dvergmalle i Sølvdobla i Østmarka, Mossevassdraget (Anonym 2004) Det finnes liten kunnskap om når dvergmalle har blitt satt ut i de enkelte innsjøene. Men alt tidlig på 1900-tallet hadde den spredt seg til flere vann i Årosvassdraget (Collett 1905). Det er nærliggende å anta at dette gjaldt innsjøene nedenfor Oppsjøen; Ulvenvannet, Nordvannet og Verkensvannet. Det ble altså rapportert om dvergmalle i Svartputt tidlig på 1900-tallet (Huitfeldt-Kaas 1918). I Rottungen og Rypetjern i Nordmarka skjedde trolig utsettingen på 1950-tallet (Grande 1958).

for Norge
Fra Til og med Sted Antall individ Forekomstareal
km²
Utbredelsesområde
km²
Kommentar Fylker
1890 2016 Asker 01-01-00 OsA

Utbredelseshistorikk i utlandet

Dvergmalle har sitt naturlige utbredelsesområde i Nord-Amerika, fra Maine og de store sjøene og sørover til Florida og Mexico (Pethon 2005). Dvergmallen er seinere blitt spredt over store deler av USA. Den er også utsatt i mellom-Amerika (Puerto Rico) og Sør-Amerika (Chile) og Oceania (New Zealand). I Asia er det forekomster i Russland, Kina, Iran og Tyrkia. I Europa fins dvergmalle i de fleste land, inkludert Danmark og Finland.

Global utbredelse

Naturlig utbredelse

Temperert - Boreal
  • Nord- og Mellom-Amerika
Temperert - Nemoral
  • Nord- og Mellom-Amerika

Nåværende utbredelse

Temperert - Boreal
  • Europa
  • Asia
  • Nord- og Mellom-Amerika
Temperert - Nemoral
  • Europa
  • Asia
  • Oseania
  • Nord- og Mellom-Amerika
Temperert - Tørt
  • Europa
  • Asia
Subtropisk - Uspesifisert
  • Nord- og Mellom-Amerika
  • Sør-Amerika

Kom til vurderingsområdet fra

  • Opprinnelsessted (utlandet)

Nærmere spesifisering

En del unge individ ble innført direkte fra Amerika i 1890. Derfor har arten lokallt blitt kalt "amerikaner"

Første observasjon i Norge

Første observasjon - 1890

  Ikke-forplantningsdyktige individ Forplantningsdyktige individ Levedyktig avkom Bestand
  År Sted År Sted År Sted År Sted
Innendørs
Produksjonsareal (utendørs)
Norsk natur 1850-1899 Asker

Naturtyper

Rødlistede naturtyper

Navn Kategori Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)  

Øvrige naturtyper

Kode Navn Dominans skog Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)
F2 Sirkulerende innsjøvannmasser
0.0-1.9
0.0
F1 Elvevannmasser
0.0-1.9
0.0
L2 Eufotisk limnisk sedimentbunn
0.0-1.9
0.0

Spredningsveier til/i norsk natur

Kategori Introduksjon til eller spredning i norsk natur Hyppighet Abundans Tidspunkt Utdypende informasjon
til fiske Introduksjon Sjeldnere enn hvert 10. år 11 - 100 Opphørt, men kan inntreffe igjen Mht abundans kan det kanskje dreie seg om under 100 individ: Huitfeldt-Kaas skriver:" I 1890 ble en del unge eksemplarer av denne art indførte fra Amerika..".
egenspredning Spredning Ukjent Ukjent Kun historisk Egenspredning fra opprinnelig utsettingssted har trolig opphørt. Det gjelder trolig kun nedstrøms vandring fra Svarteput hvor den ble satt ut i 1890, og til Askerelva. Den kan også ha hatt egenspredning fra andre lokaliteter hvor den er satt ut.

Reproduksjon

  • Seksuell reproduksjon
  • Generasjonstid (år): 4
  • Arten overlever ved temperaturer < 5°C

Øvrige effekter

Helseeffekter
Ingen
Økonomiske effekter
Ingen
Grunnleggende livsprosesser
  • Evolusjonære prosesser/økologiske interaksjoner
Forsynende tjenester
Regulerende tjenest
Opplevelses - og kunnskapstjenester
Positive økologiske effekter
Ingen kjente
Effekter på opphavsbestanden
Ingen

Datasett

Grunnlag for estimering av forventa levealder, ekspansjonshastighet og/eller forekomstareal

Referanser

  • Enerud, J. 2001. Fiskeribiologiske undersøkelser i Askerelva. Rapport til Asker kommune. 12
  • Huitfeldt-Kaas, H. 1918. Ferskvannsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge med et tillæg om krebsen . Centraltrykkeriet- Kristiania. 106 s.
  • Barnes, G.E. & Hicks, B.J. 2003. Brown bullhead catfish (Ameiurus nebulosus) in Lake Taupo. I: Munro, R. (red.). Managing invasive freshwater fish in New Zealand.s. 27-35. DEp. Conserv., 10-12 Mai 2001. Hamilton, New Zealand Dep. Conserv. Wellington.
  • Pethon, P. 2005. Aschehougs store fiskebok. H. Aschehoug & Co.
  • Weaver, M.J., Magnuson, J.J. & Clayton, M.K. 1997. Distribution of littoral fishes in structurally complex macrophytes. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 54: 2277-2289.
  • Nichols, S.A. 1991. The interaction between biology and the management of aquatic macrophytes. Aquatic Botany 41: 225-252.
  • Grande, M. 1958. Dvergmallen -en eksentrisk fiskeart. Fiskesport 24 (nr. 2-1958):56-59.
  • Collett, R. 1905. Meddelelser om Norges Fiske i Aarene 1884-1901. (3die Hoved-Supplement til «Norges Fiske») III. Christiania Videnskabs-Selskabs Forhandlinger for 1905 No. 7. Christiania. I Commission hos Jacob Dybwad. A.W. Brøggers Bogtrykkeri, Christiania. 173 s.
  • Anon. 2012. Fiskekartbok for Oslomarka. Fiskeguide til Oslomarkas vann og tjern. Niende utgave. Oslomarkas Fiskeadministrasjon. 114 s.
  • Anon. 2004. Fiskekartbok for Oslomarka. Sjette utgave. Oslomarkas Fiskeadministrasjon.

Siden siteres som:

Forsgren E, Hesthagen T, Finstad AG, Wienerroither R, Nedreaas K og Bjelland O (2018, 5. juni). Ameiurus nebulosus, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2024, 27. April) fra http://www.artsdatabanken.no/Fab2018/N/23