Poa supina veirapp

Veirapp Poa supina stammer fra Sentral- og Øst-Europa og Vest-Sibir. Den er et kortlevd flerårig, lavvokst gress med krypende skudd som danner løse matter. Den spres i hovedsak med frø.
Veirapp forveksles lett med tunrapp Poa annua og er ganske sikkert blitt oversett og utilstrekkelig samlet. Dessuten blomstrer den tidlig i sesongen og er lettest gjenkjennelig rundt første juli, før botanikerne kommer seg skikkelig ut i felt. Den hybridiserer også med tunrapp Poa annua, men med sterile hybrider fordi veirapp er diploid og tunrapp tetraploid (tunrapp er dessuten trolig resultat av gammel hybridisering og kromosomtallsfordobling mellom veirapp og en annen diploid art: Poa informa fra Middelhavsområdet).

Veirapp ble samlet i Oslo i 1844, men der er den ikke blitt gjenfunnet (og herbariematerialet er meget dårlig og vanskelig å identifisere med sikkerhet). Arten ble så funnet i 1943 på flere steder i NT Meråker (Høeg 1944). Det tyder på at den har vært i området en tid før den ble oppdaget (ekspansjonsanalysen antyder at arten kom inn i Norge ca 1880-årene). Fra 1940-årene til 2011 har den spredt seg langsomt, men jevnt og kun i de østlige kommunene i Sør- og Nord-Trøndelag (se Kilander 1949 for tidlig ekspansjon). Det foreligger omtrent like mange herbariebelegg fra hver 20-årsperiode fra 1943 til 2016. Spredningen antas å fortsette, i det minste i østlige deler av Midt-Norge. Arten er mer utbredt i Sverige (Nannfeldt 1937) og kan forventes å dukke opp i grensetrakter også utenfor Midt-Norge. Med sterkt økende trafikk over riksgrensen kommer den trolig inn nå og da.

Hvordan arten er kommet til Norge er ikke kjent, men høyst trolig med transport (biltransport, tog) og fotferdsel fra Sverige der den er vanlig og kom tidlig. Den står f.eks. mange steder langs turiststiene som krysser grensa og er kommet til flere av turiststasjonene på norsk side. I Hamrafjället i nordvestre Härjedalen, få kilometer fra norskegrensa i Røros, er den f.eks. vanlig på stier og i beitemark i naturreservatet (R. Elven pers. obs. 2017). Dette er en av de få fremmede karplantene som med stor sikkerhet er kommet til Norge til fots.

Invasjonspotensialet er moderat, en kombinasjon av moderat median levetid og begrenset ekspansjonshastighet.

Veirapp vurderes til ikke å ha noen negativ økologisk effekt. Arten vokser på ulike typer kulturpåvirket mark, som åkerkanter, veikanter, stier og skrotemark. Hybridiseringen med tunrapp Poa annua, som av formelle årsaker defineres som "hjemlig" (etablert før 1800), slår ikke ut fordi hybridene er triploide og sterile. For slike hybrider, se Kilander (1940).

Veirapp vurderes til låg økologisk risiko, og bare på grunn av invasjonspotensialet.