Salix ×fragilis grønnpil

Grønnpil Salix x fragilis (tidligere som S. x rubens) er potensielt et meget stort tre opp til 25 m, men opptrer oftere som en stor busk. Den formerer seg effektivt med avbrukne grener, en karakter nedarvet fra den ene av foreldreartene, skjørpil S. euxina. Den andre foreldrearten er kvitpil S. alba, og ofte kan man spore hvilken av den sistnevnte artens varieteter som er gått inn i hybriden (se dokumentasjonstabell). Grønnpil er trolig frøsteril, men neppe pollensteril. Den kan opplagt pollinere den hjemlige arten istervier S. pentandra og danne trippelhybrider (kalt trippelpil S. x pentandroides) som ikke er sjeldne der grønnpil og istervier forekommer sammen i flommark.

Grønnpil er gammel i kultur, kanskje fra sent 1700-tall i Norge, og er først notert forvillet i 1834 i Bu Hole: Storøya i Tyrifjorden. Allerede i 1850 var den notert fra 15 forekomster i tre fylker. Den har siden økt jamt og trutt inntil den nå er kjent fra 450-500 forekomster i alle fylker nord til og med Nord-Trøndelag. Den er trolig nesten eller helt frøsteril, men må ha fungerende pollen ettersom den danner hybrider introgressivt med stedegen istervier S. pentandra på et stort antall steder i seks fylker og også med stedegen mandelpil S. triandra noen få steder.

Den er innført som hageplante, og spres ut fra hager ved avbrukne og avskårne kvister. Grønnpil har omfattende egenspredning med kvister langs vassdrag og langs kysten.

Invasjonsotensialet er moderat (med usikkerhet til stort), en kombinasjon av lang median levetid og begrenset (med usikkerhet til moderat) ekspansjonshastighet. Arten har vært så lenge i landet, og ekspandert så jamt, at nyetablering ikke skjer så fort lenger. Arten er nå et hyppig innslag i storparten av velutviklete flommarkskoger langs vassdrag på søndre og midtre Østlandet og under tilsvarende etablering langs kysten og nordover.

Grønnpil vurderes å ha middels økologisk effekt. Arten endrer artssammensetningen og fortrenger andre arter, deriblant truete, i flere flommark-naturtyper, men bare lokalt (sensu Artsdatabanken) einne de truete artenes utbredelse. Den har dessuten godt dokumentert hybridisering med en hjemlig art (istervier S. pentandra), se Elven & Fremstad (under forb.). Hybridiseringen er potensielt introgressiv, men vi har satt usikkerhet nedover for denne effekten fordi den ikke synes å påvirke stedegne bestander av istervier i noen merkbar grad.

Grønnpil vurderes til høg økologisk risiko, med usikkerhet til svært høg risiko. Arten inntar strender, åpen flommark og flommarkskog og blir raskt en av de dominerende treartene, med opplagt fortrengning av stedegne arter. Den er nå meget vanlig langs de fleste større og mindre vassdrag på søndre Østlandet og også utbredt i andre landsdeler.