Behandlet i 2018 av ekspertkomite for Karplanter

Aconitum napellus

Gjelder for Norge med fastland.

Ikke vurdert - utenfor avgrensingen NR

Arten er en tradisjonell produksjonsart (i utstrakt bruk før 1700).

  • SE Svært høy risiko
  • HI Høy risiko
  • PH Potensielt høy risiko
  • LO Lav risiko
  • NK Ingen kjent risiko
  • NR Ikke risikovurdert

Begrunnelse

Storhjelm Aconitum napellus var i følge Gartner (1694) vanlig i alle hager da han kom til Trondheim ca. 1670. Arten var kjent av danske botanikere på 1600-tallet (Hartvig 2015). Det er derfor grunn til å anta at arten har vært i utstrakt bruk som hageplante i Norge før 1700. Den unntas derfor fra risikovurdering. Denne konklusjonen gjelder også hybridarten prakthjelm A. x cammarum, som i følge Karlsson (2001) trolig har vært dyrket i Norden siden middelalderen. De to artene ble ikke oppfattet som forskjellige før på 1700-tallet.

Storhjelm er en storvokst, flerårig urt med frøformering og med sterk klonal vekst med jordstengler. Den har seksuell frøformering, men er avhengig av krysspollinering, noe som gjør at enkeltkloner sjelden formerer seg med frø. Frøene spres ballistisk, dvs. når vind og dyr rister på de stive stenglene, og bare over korte distanser (få meter). Vi vet ikke i hvor stor grad den formerer seg med frø i Norge, men trolig av og til. Arten er systematisk komplisert, med en rekke underarter i Mellom- og Vest-Europa, mest i fjellstrøk. De delene av det norske materialet som er undersøkt systematisk, hører til subsp. lusitanicum fra Vest-Europa. Arten er innført som hageplante og funnet hovedsakelig i semi-naturlig eng, i gjengroende tidligere kulturenger, på englignende skrotemark (veikanter, grøftekanter osv.), i skogkanter, og i noe mindre grad i kystlynghei og boreal hei.

Storhjelm ble først påvist forvillet i 1967 i MR Rauma: ved Romsdalshorn stasjon. Den har sin absolutte hovedtyngde av kjente forvillete forekomster i Nord-Norge, med 38 forekomstarealruter i Nordland, 39 i Troms, og én i Finnmark (i Alta), mens det i hele resten av landet er kjent 13 forekomstruter. Økningen i funn pr. tiår er over 200 % fra 1967 til i dag. Arten er veletablert i norsk natur. Trolig er arten svært mye oversett i Sør- og Midt-Norge og kan ha et mye større forekomstareal enn det som er dokumentert foreløpig. Alle eller praktisk talt alle forekomster skyldes spredning eller utkast fra hager, og de naturtypene den inntar er dermed gjerne langs veier og i strandkanter der hageavfall dumpes, og i gjengroende kulturmark og kystheier, både kystlynghei og boreal hei i Nord-Norge. Arten kan spre seg litt inn i skog fra dumping i skogkanten, men sjelden mer enn noen meter. Det er ikke kjent noen negativ økologisk effekt av arten. Arten vokser ikke ut til så store kloner at den fortrenger andre arter i noen merkbar grad, og dette forventes heller ikke de kommende tiårene. Arten ble ved forrige vurderingsrunde (2012) vurdert til potensielt høg risiko, men bare på grunn av invasjonspotensialet.

Bakgrunnsinformasjon

Utbredelse i Norge

Nåværende utbredelse

Kjent Mørketall (faktor) Estimert totaltall (kjent * mørketall)
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Bestandsstørrelse
Forekomstareal (km2)
Utbredelsesområde (km2)
Andel av artens nåværende forekomst i sterkt endra natur:

Potensiell utbredelse

Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Potensielt forekomstareal (km²)

Kjent og antatt utbredelse i dag, og om 50 år

Utbredelseshistorikk i Norge

for Norge
Fra Til og med Sted Antall individ Forekomstareal
km²
Utbredelsesområde
km²
Kommentar Fylker
1961 1980 MR Rauma 1967 4
( 4   *  1)
Mr
1981 2000 124
( 124   *  1)
Aa,Sf,No,Tr
2001 2016 268
( 268   *  1)
OsA,Ve,Te,Va,Ho,St,No,Tr,Fi
1967 2016 364
( 364   *  1)
OsA,Ve,Te,Aa,Va,Ho,Sf,Mr,St,No,Tr,Fi

Utbredelseshistorikk i utlandet

Global utbredelse

Naturlig utbredelse

Temperert - Nemoral
  • Europa
Subtropisk - Middelhavsklima
  • Europa
Vår rase av storhjelm, subsp. lusitanicum, er utbredt i Vest- og Sentral-Europa, nord til De britiske øyer. Arten er oppgitt med ni underarter, alle begrenset til deler av Europa.

Nåværende utbredelse

Temperert - Boreal
  • Europa
Temperert - Nemoral
  • Europa
  • Nord- og Mellom-Amerika
Subtropisk - Middelhavsklima
  • Europa

Kom til vurderingsområdet fra

  • Ukjent

Nærmere spesifisering

Innført hageplante, uvisst hvorfra.

Første observasjon i Norge

Første observasjon - 1907

  Ikke-forplantningsdyktige individ Forplantningsdyktige individ Levedyktig avkom Bestand
  År Sted År Sted År Sted År Sted
Innendørs
Produksjonsareal (utendørs) 1907 MR Ålesund: Borgund, Nørve
Norsk natur 1967 MR Rauma: nær Romsdalshorn stasjon ved elvekanten

Naturtyper

Rødlistede naturtyper

Navn Kategori Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)  

Øvrige naturtyper

Kode Navn Dominans skog Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)

Spredningsveier til/i norsk natur

Kategori Introduksjon til eller spredning i norsk natur Hyppighet Abundans Tidspunkt Utdypende informasjon

Reproduksjon

  • Seksuell reproduksjon
  • Generasjonstid (år): 10

Øvrige effekter

Helseeffekter
Ingen kjent effekt
Økonomiske effekter
Ingen kjent effekt
Grunnleggende livsprosesser
Forsynende tjenester
Regulerende tjenest
Opplevelses - og kunnskapstjenester
Positive økologiske effekter
Ingen kjent effekt
Effekter på opphavsbestanden
Ingen kjent effekt

Datasett

Grunnlag for estimering av forventa levealder, ekspansjonshastighet og/eller forekomstareal

Referanser

  • Gartner, C. 1694. Hortocultura. Bockenhoffer, København.
  • Hartvig, P. 2015. Atlas flora danica Gyldendal, København
  • Karlsson, T. 2001. 16. Aconitum L. Jonsell, B. (ed.), Flora Nordica 2: 321-324

Siden siteres som:

Elven R, Hegre H, Solstad H, Pedersen O, Pedersen PA, Åsen PA og Vandvik V (2018, 5. juni). Aconitum napellus, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2024, 14. May) fra http://www.artsdatabanken.no/fab2018/N/191