Aconitum napellus

Storhjelm Aconitum napellus var i følge Gartner (1694) vanlig i alle hager da han kom til Trondheim ca. 1670. Arten var kjent av danske botanikere på 1600-tallet (Hartvig 2015). Det er derfor grunn til å anta at arten har vært i utstrakt bruk som hageplante i Norge før 1700. Den unntas derfor fra risikovurdering. Denne konklusjonen gjelder også hybridarten prakthjelm A. x cammarum, som i følge Karlsson (2001) trolig har vært dyrket i Norden siden middelalderen. De to artene ble ikke oppfattet som forskjellige før på 1700-tallet.

Storhjelm er en storvokst, flerårig urt med frøformering og med sterk klonal vekst med jordstengler. Den har seksuell frøformering, men er avhengig av krysspollinering, noe som gjør at enkeltkloner sjelden formerer seg med frø. Frøene spres ballistisk, dvs. når vind og dyr rister på de stive stenglene, og bare over korte distanser (få meter). Vi vet ikke i hvor stor grad den formerer seg med frø i Norge, men trolig av og til. Arten er systematisk komplisert, med en rekke underarter i Mellom- og Vest-Europa, mest i fjellstrøk. De delene av det norske materialet som er undersøkt systematisk, hører til subsp. lusitanicum fra Vest-Europa. Arten er innført som hageplante og funnet hovedsakelig i semi-naturlig eng, i gjengroende tidligere kulturenger, på englignende skrotemark (veikanter, grøftekanter osv.), i skogkanter, og i noe mindre grad i kystlynghei og boreal hei.

Storhjelm ble først påvist forvillet i 1967 i MR Rauma: ved Romsdalshorn stasjon. Den har sin absolutte hovedtyngde av kjente forvillete forekomster i Nord-Norge, med 38 forekomstarealruter i Nordland, 39 i Troms, og én i Finnmark (i Alta), mens det i hele resten av landet er kjent 13 forekomstruter. Økningen i funn pr. tiår er over 200 % fra 1967 til i dag. Arten er veletablert i norsk natur. Trolig er arten svært mye oversett i Sør- og Midt-Norge og kan ha et mye større forekomstareal enn det som er dokumentert foreløpig. Alle eller praktisk talt alle forekomster skyldes spredning eller utkast fra hager, og de naturtypene den inntar er dermed gjerne langs veier og i strandkanter der hageavfall dumpes, og i gjengroende kulturmark og kystheier, både kystlynghei og boreal hei i Nord-Norge. Arten kan spre seg litt inn i skog fra dumping i skogkanten, men sjelden mer enn noen meter. Det er ikke kjent noen negativ økologisk effekt av arten. Arten vokser ikke ut til så store kloner at den fortrenger andre arter i noen merkbar grad, og dette forventes heller ikke de kommende tiårene. Arten ble ved forrige vurderingsrunde (2012) vurdert til potensielt høg risiko, men bare på grunn av invasjonspotensialet.