Primula elatior elatior lundnøkleblom

Lundnøkleblom Primula elatior subsp. elatior er en flerårig urt fra Sør- og Mellom-Europa nord til Sør-Skandinavia. Arten har frøformering. Den har dimorfe blomster og er sjølinkompatibel, dvs. at det trengs planter med ulike blomstertyper for å sikre formering.

Lundnøkleblom ble først funnet i Vf Tjøme: Hamna i 1883, men fra 1885 med begynnende sterk ekspansjon i ST Trondheim og noen år sener ei ST Midtre Gauldal. Det første funnet i Nordland er fra Brønnøy i 1920, og planten er etablert helt til Fi Sør-Varanger fra 1949. Det geografiske etableringsmønsteret er merkelig og uforklart. Arten er nemoral i Mellom-Europa og Sør-Skandinavia og skulle forventes å være best tilpasset edellauvskogsområdene på søndre Østlandet, Sørlandet, og søndre Vestlandet. Her har den knapt slått til, men heller inntatt Trøndelag og Nord-Norge der den nå er stabil nord til Fi Hammerfest: Hammerfest by, Måsøy: Havøysund og Lebesby: Kjøllefjord, alle stedene med frø-reproduksjon.

Planten ble innført som hageplante, trolig etter midten av 1800-tallet, og begynte å spre seg i 1880-åra. Den har meget effektiv frøreproduksjon. Frøene sitter i kapsler som sitter på stive stengler og åpner seg i toppen. Frøene blir slynget ut ballistisk, men dette gir bare svært lokal spredning som for eksempel primærspredninger ut fra hager. Spredning med ulike transportmidler er trolig opphav til langdistansespredning.

Invasjonspotensialet er stort, med maksimum skår på både median levetid og ekspansjonshastighet. Spredningshistorikken tyder på en en svært lang lag-fase (1883-1980) og en eksplosiv utvikling etterpå, men dette stemmer trolig ikke. Arten var trolig i rask spredning mye tidligere, men ble ikke samlet eller notert på grunn av manglende interesse for forvillete hageplanter. Den blomstrer dessuten tidlig i sesongen, lenge før botanikere kommer seg ut, og er stort sett nedvisnet i den normale feltsesongen. Arten var for eksempel vanlig over hele Tromsø by og omegn på 1970-tallet, men ble først dokumentert på 1980-tallet.

Arten har en middels økologisk effekt, som følge av introgressiv hybridisering med de hjemlige artene kusymre Primula vulgaris og marianøkleblom P. veris. Hybriden med den førstnevnte er påvist i naturen flere steder i Norge, men især i Ro Sola og ST Ørland, på skjellsand og på og nær sanddyner. Hybriden med den sistnevnte antydes ved intermediære former i herbariesamlingene. Hybriden med kusymre er rapportert med like god pollen- og frøsetting som foreldrene og med omfattende tilbakekrysning; hybriden med marianøkleblom er rapportert som noe mindre fertil, men fortsatt med tilbakekrysninger (se Stace et al. 2015 og flere arbeider sitert der).
Lundnøkleblom forekommer i enorme mengder som forvillet, trolig med hundretusen(er) av individer i Tromsø by alene, men den inntar i hovedsak forstyrret eller konstruert mark, blomster tidlig og visner ned. Det er lite trolig at den har noen fortrengningseffekt av betydning.

Lundnøkleblom vurderes til svært høg økologisk risiko, på grunn kombinasjonen mellom et stort invasjonspotensial og en middels økologisk effekt knyttet til introgressiv hybridisering med kusymre og marianøkleblom. Dette er en mye strengere vurdering enn ved forrige runde i 2012 da arten (og ikke underartene) ble vurdert til potensielt høg risiko. Endringen skyldes god dokumentasjon for introgressiv hybridisering fra De britiske øyer (Stace et al. 2015) og at de norske hybridene stort sett bare er funnet fra 2012 og utover, dvs. etter at forrige vurdering ble foretatt.