Senecio squalidus steinsvineblom

Steinsvineblom Senecio squalidus er en flerårig, lågvokst urt fra Mellom- og Sør-Europa og vestre Middelhavsområdet. Den har frøreproduksjon og fruktene kan spres over kortere eller lengre distanser med vind, kanskje også med strømmer i brakke farvatn.

Arten ble først funnet før 1847 i Bu Drammen, neste gang sent på 1800-tallet i AA Arendal og kanskje omtrent samtidig i Øf Fredrikstad, alle stedene antatt innkommet med ballastjord. På 1900-tallet er det kun spredte funn i VA Kristiansand hvor arten kanskje kan ha vært etablerert. I Lids flora (2005) angis den også som "bufast i Te Kragerø frå 1800-talet", men disse opplysningene gjenspeiles ikke i våre funndata. De tidlige funnstedene er ikke dokumentert fra den senere tiden, bortsett fra ett senere fra samme lokalitet i Fredrikstad (Kråkerøy fram til 1911 og med gjenfunn i 1985). I nyere tid er det funn fra øyene innerst i Oslofjorden i Oslo som dominerer (Nakholmen, Hovedøya, Store og Lille Herbern), og dessuten fra 2010 på fastlandet i byen. På øyene finnes den nå i nokså store, stabile bestander. Det er trolig at både det sene funnet i Fredrikstad og de nye funnene i Oslo skyldes at gamle frøbanker av arten fra ballast-tida har blitt vekket til live, og det er all grunn til å tro at arten nå er etablert i Oslo. Spredningspotensialet ser likevel ut til å være begrenset.

Arten er kommet inn med ballastjord og har senere hatt egenspredning i nærområdet.

Invasjonspotensialet er begrenset, med usikkerhet til lite, som en kombinasjon av begrenset median levetid og begrenset (til låg) ekspansjonshastighet.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten.
Steinsvineblom er en art som synes å ha blitt gjenopplivet etter ballastperioden ved mobilisering av en 80-100 år gammel frøbank. Dette synes å ha skjedd på Røds bruk i Øf Fredrikstad i 1985, men uten kjent etablering der, og i Oslo fra 1986, med etablering og spredning lokalt. Det er høyst trolig at disse moderne funnene skyldes at gamle frøbanker av arten fra ballast-tida er blitt vekket til live ved gravearbeider, og det er all grunn til å tro at arten nå er etablert her. Spredningspotensialet ser likevel ut til å være begrenset. Arten går inn på den truete naturtypen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone, men det ser ikke ut til at den vil etableres i slike mengder at den gjør noen skade. Den er rapportert å hybridisere med to andre arter, åkersvineblom Senecio vulgaris og klistersvineblom S. viscosus, men begge disse artene er nok innførte (åkersvineblom før 1800, klistersvineblom etter 1800). Dessuten er steinsvineblom diploid mens de to andre er tetraploide, og hybridene triploide og sterile. Hybridiseringen har også ellers liten betydning da den foreløpig bare kan finne sted innen noen få kvadratkilometer i Oslo.

Steinsvineblom vurderes til låg økologisk risiko, med usikkerhet til ingen kjent risiko, og bare på grunn av invasjonspotensialet.