Senecio viscosus klistersvineblom

Klistersvineblom Senecio viscosus er en ettårig urt som formerer seg med frø. Fruktene har sveveapparat og spres med vind, potensielt over nokså lange distanser (sikkert km). Arten kommer fra Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia.

For alle periodene i spredningshistorikken for klistersvineblom Senecio viscosus kan en regne med til dels store mørketall. Hvordan arten er kommet til landet er uavklart. Blytt (1874) anfører at den er "maaske fra først af indført ved Kulturen". Det er rimelig å anta (jf. vektorer) at den har fulgt med ballastjord, importvarer (særlig korn) og transportmidler, kanskje også tømmer i senere tid. Det eldste, daterte belegget er fra 1813 Bu Drammen, men det var trolig i Oslo-området at arten først ble forholdsvis vanlig, jf. Blytt: "Christiania (hvor den i de sidste 30 Aar har udbredt sig uhyre)". Etableringen i Oslo ser dermed ut til å ha skutt fart i 1840-årene. Etter herbariebelegg å dømme var spredningen liten inntil ca. 1860, dernest økte antall nye lokaliteter jevnt inntil 1960. Før 1920 var arten bare funnet i landets sørligste strøk, fra Østfold til Vest-Agder. I 1960 fantes arten i lavland-/kyststrøk fra Østfold til Nord-Trøndelag. Etter 1960 har spredning og etablering gått raskt; den er nå registrert til No Rana og Bodø samt i Tr Tromsø. Allerede i 1920 var arten funnet i Op Ringebu, men ennå i 2016 ser den i liten grad ut til å ha etablert seg i innlandsstrøkene i Sør-Norge. Etter hvert som den er blitt vanligere i "kjerneområdet" i sørøst, har interessen for den avtatt og den er blitt mindre samlet enn før. Klistersvineblom vil etter alt å dømme fortsette å ekspandere nordover, trolig også innover i landet, og den vil bli stadig vanligere i distrikter der den allerede finnes.

I de første fasene av artens etablering har den først og fremst vært knyttet til skrotemark: veikanter og rabatter, jernbanespor og -stasjoner, havner, som gateugras, ugras i bed og beplantninger, åkerkanter, eng og beitemark, avfallshauger, stein- og grustak samt i hugstfelt. Skrotemark er fremdeles viktigste habitat, men arten blir i stigende grad et vanlig, og noen steder viktig, innslag i mer naturnær (mindre kulturpåvirket) mark, bl.a. berg og skrenter, rasmark, intermediære og kalkrike strandberg, øverst i stein- og grusstrender og driftvoller. Unntaksvis er arten rapportert fra løvskog, som må være ganske lysåpen, evt. påvirket av inngrep.

Arten har kommet til landet med ulike transportmidler, kanskje også med ballastjord. Den spres videre i norsk natur gjennom ulike transportmidler og også egenspredning fra godt etablerte populasjoner.

Invasjonspotensialet er stort med maksimum skår på median levetid og maksimum (med usikkerhet til moderat) skår på ekspansjonshastighet. Det potensielle arealet er imidlertid nå i ferd med å bli fylt, i hvert fall langs kysten i sør, og ekspansjonshastigheten kan være i ferd med å gå noe ned.

Arten vurderes å ha middels negative økologiske effekter. Dette er en av de mest invasive arter (invasiv i betydningen koloniserende) på grunnlende og kan opptre i store mengder. Den konkurrerer om plass med stedegne arter, flere av disse sårbare eller truete. Den går i et bredt spekter av naturtyper, inkludert en prioritert type (grunnlendt kalkmark i låglandet). Den hybridiserer med minst tre andre svineblom-arter, to av dem stedegne, og fordi den er så utbredt, er ikke hybridiseringsrisikoen lokal. Hybriden mellom klistersvineblom og bergsvineblom S. sylvaticus setter noe frø (Benoit et al. i Stace 1975), slik at det også er en introgresjons-risiko. Bestander av mellomformer mellom klistersvineblom og åkersvineblom S. vulgaris er observert i Norge.

Klistersvineblom vurderes å medføre svært høg økologisk risiko, en kombinasjon av et stort invasjonspotensial og en middels økologisk effekt. Arten opptrer i så store mengder at den har noe fortrengningseffekt på grunnlende og bergknauser. Den kan danne delvis fertile hybrider (dvs. med introgresjon) med de stedegne artene bergsvineblom Senecio sylvaticus og åkersvineblom S. vulgaris. Ved forrige vurderingsrunde ble arten vurdert til høg økologisk risiko. Påvirkninger på andre arter og naturtyper ble den gang vurdert til å være noe svakere (kriteriene var også noe annerledes utformet), og introgresjonsrisikoen ble heller ikke inkludert.